Finnes det en nøkkel til vekkelse, og i såfall, har vi mistet den?

Fredag 27. november 2009 stod det eit innlegg på trykk i den kristne avisa Norge I Dag. Innlegget er skriven av Bjørn Emilsson. Sjelden les eg så viktige bodskaper i vår tid som denne. Dette er noko alle kristne treng lesa, og som alle må ta til hjartet. Den enkelte kristne må be Herren, vår allmektige Gud, om og koma inn i våre liv, og reinsa oss og skapa naud for dei ufrelste. Me lever i dei siste tider før Jesus kjem for og henta sin brud, så dette er viktigare enn nokosinne. Sjølv gav innlegget hans eit uutsletteleg inntrykk hjå meg. Be Herren, vår Gud opplysa deg, og Herren legg ei naud i ditt hjarte for dei ufrelste. Be Gud om at det som står i innlegget til Bjørn Emilsson må gripa tak i deg og ditt hjarte. Be Herren om vegleiing her. Fall på kne og rop til Herren, og de vert reinsa i blodet frå Lammet. Pris Herren. Då skal lovsangen bryta ut, og om Herren vil søkjer ufrelste til Gud, og det kan verta vekkjing også. Då er det viktig og ha vorte reinsa av Gud, både den enkelte og heile forsamlingar/menigheiter, så vekkjingar med folk som vender om til Jesus finn ein grunn og stå på.

Då kjem innlegget nedover her, og det er skriven på bokmål, så eg skriv av på bokmål også.

---------------------------------------------------------------------------------------------

Av Bjørn Emilsson, Jesus-truande svenske som bur i Norge, som har fått lys over noko svært viktig.

Jeg drar til posten på Klepp, endelig har den kommet, pakken! Fullstappet med blader, små bøker, lydopptak. Alt stammer fra gamle dagers vekkelse i Sverige. Jeg åpner med stor spenning, øverst ligger en falma, slitt liten bok: "Guds Eld øver Jønkøping".

Jeg åpner en bok. Det står om en ung kvinne, sykepleierstudent, som er på jobb ved Jønkøpings sykehus nyttårsaften 1950. Det er mer travelt enn vanlig og plutselig faller hun og brekker høyre håndledd. Et komplisert brudd blir det bekreftet på røntgenbildene. Hun blir gipset og reiser hjem med store smerter. På første Nyttårsdag kjenner hun et sterkt kall om å reise på vekkelsesmøte, noe som pågår over hele byen. Hun har ikke lyst, men reiser selv om hun har smerter i arm og håndledd. Midt i møtet snur predikanten seg mot henne. "Tror du Jesus kan helbrede deg?" "Ja", svarer hun. Han legger hånden på skulderen hennes, en kort bønn og smerten forsvinner. Hun kan bevege på fingrene, alt er normalt. Dagen etter blir gipsen fjernet etter kontroll. Hun er momentant helbredet. Jeg er midt inne i vekkelsen, som skulle snu opp ned for tusentals mennesker i Småland. Guds ild hadde falt over Jønkøping.

Hemmeligheten.
Jeg (Bjørn Emilsson) bruker de etterfølgende dagene på å studere det omfattende materialet som jeg endelig hadde klart å få tak i. Hva skjedde egentlig der borte i Jønkøping i 50-årene? Hva hadde de som ikke vi har? Skulle jeg finne oppskriften og vekkelsesnøkkelen i dette materialet?
Vekkelsen raste over by og bygd i uker og måneder. Kirker, bedehus, idrettshaller, telt og andre egnede lokaler ble tatt i bruk og fyltes til randen. Store skarer ble frelst, under og tegn var en dagligdags foreteelse. Fortsatt i dag kalles Jønkøping for Sveriges Jerusalem, selv om vekkelsestidene for lenge siden er over. Men hva var det som utløste dette? Jeg oppdager etter hvert att noe spesielt skjedde i forkant av denne enorme vekkelsesbølgen. Kanskje var det her hemmeligheten lå.

Forberedelsen.
En pinseevangelist kom til skredderen med en fire måneders gammel dress, Det var gått hull på begge knærne. Skredderen lurte på hva han drev med. - "Jo, du forstår, jeg er pinseevangelist, og dette er arbeidsklærne mine". Skredderen nikket og lovet å lappe buksene så godt han kunne, men la til; "Egentlig burde jeg satt skinnlapper på knærne dine".
Ut på sommeren 1950 fikk flere og flere troende i Jønkøping med omegn et tiltagende behov for å be og etter hvert gå inn i faste. Det ble besluttet å holde en møteserie i Pinsekirken som skulle begynne i oktober. Et flertall predikanter ble kalt til og delta. Hele september ble satt av for bønnevaker og faste. En fikk en følelse av et tordenvær som nærmet seg. Noe stort var på gang. Gud holdt på og forberede sin menighet.

Ransakelsens time.
I forkant av møteserien skulle det avholdes et forsamlingsmøte, tenkt som et informasjons- og organisasjons-møte, men det ble noe ganske annerledes. Mange hadde møtt frem og Guds Ånd ruvde over menigheten.
En mann reiser seg, mens tårene triller. - "Jeg trenger et nytt møte med Gud. Jeg har ting jeg må bekjenne innfor både Gud og menigheten. Jeg må få be andre mennesker om tilgivelse, jeg har syndet i mitt liv".
Det sies at det som nå skjer ikke går og beskrive, men ut fra vitneutsagn vil jeg forsøke og gi en kort beskrivelse. Dette forsamlingsmøtet forvandles tilet ransakelsens møte innfor den Evige Gud. Den Hellige Ånd hadde overtatt møteagendaen, som var ganske annerledes enn den som forsamlingsledelsen hadde satt opp. Møtet kom til og vare gjennom hele natten. Mennesker i hopetall faltpåkne foroggjøre oppmed Gud, forsamlingen og med hverandre. Hele kirken forvandles til en slagmark av gråtende og bekjennende mennesker. En ransakelsens og hellighetens Ånd var virksom. Guds lys falt over sjelene. Hjertets innerste rom ble blottlagt. Jesaja 6.5: "Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper", ble en virkelighetens bønn. Men kullet fra alteret var i virksomhet, renselsesprosessen kulminerte. Vekkelsen hadde begynt der den må begynne i den enkelte troendes hjerte. Kristi kropp var satt i funksjon og alarmberedskap, for det som nå skulle komme.

Bølgen kommer.
Telefonen ringer på et menighetskontor. Det er en bedriftsleder som lurer på om de kan sende en pastor til fabrikken. De ansatte føler seg dårlige. To evangelister reiser, og oppdager at arbeideren har kommet i syndenød. De bøyer kne på betonggulvet blant verktøy og dreiemaskiner. Ikke rart at noen slet hull på buksene i de dager.
Mennesker kommer i syndenød på gater og torg, på arbeidsplasser, på skoler og i hjemmene. Den Hellige Ånd driver dem til møtelokalene og botsbenken. Menighetsmedlemmene har ikke tid til å gå ut og hente dem. De har sine fulle hyre med å ta de i mot, be med dem, undervise og støtte opp på ulike måter. Jeg lurer på hva som ville ha skjedd i dag om eit hundretals mennesker fra gata plutselig kom stormende inn på et søndagsmøte i en eller annen menighet.
Dåpsamlinger avslører hverandre, flere møter blir holdt samtidig for å prøve og ta unna den store pågangen. Mer enn hver fjerde innbygger i Jønkøping besøker et vekkelsesmøte. Møtene startes ofte med forbønn med en gang, for at folk skal slippe og vente, eller pines som det også ble sagt.
Gud stadfester sitt ord med under og tegn på en måte som i dag er vanskelig og fatte. Det var like normalt som i den Apostoliske tiden, eller da Jesus selv vandret her. Vekkelsen spredde seg videre utover Småland og til andre deler av Sverige. Den pågikk i mer eller mindre intens grad over flere år på 50-tallet. Jeg (Bjørn Emilsson) er selv født i 1952 på det Smålandske høylandet og kan så vidt minnes etterdønningene fra vekkelsesbølgen.

Virker nøkkelen i dag?
Jeg (Bjørn Emilsson) er sikker på å ha funnet nøkkelen. Den er den samme i vår moderne tid som den gangen. Bønn og atter bønn, et helhjertet fokus på å vinne mennesker for Gud. Ransakelse og ærlighet innfor både Gud og mennesker. Hver enkelt troende må delta. Det nytter ikke å flytte ansvaret over på en eller annen kjent pastor fra inn- eller ut-land, for så å sitte og vente på underholdning. Gud er ransakelsen og ærlighetens Gud. Han lar seg ikke smigre av religiøst foreningsarbeide og lunken deltagelse i sovende menigheter. Å be om vekkelse vil ha sin pris. Det vil kreve noe av oss alle, men prisen for å la være vil bli mye høyere. At Gud ønsker vekkelse er det ingen tvil om. Spørsmålet er: Vil vi ha den?

Så langt Bjørn Emilsson.

------------------------------------------------------------------------------------------------

Gud treng vakne kristne og menigheiter før vekkjing kan skje. Han er ikkje avhengig av det, men det er derimot me som lever som kristne. Me må sleppa Jesus inn i heile våre liv, så nauda vert vekt. Kun dei som slepp Jesus inn i sine liv og ropar til Herren, kan Gud utrusta for vekkjingar.

Det er ein viktig skriftstad som eg stadig må attende til.
Salme 139. 23-24.
"Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv og kjenn mine tankar, og sjå om eg er på fortapings veg, og lei meg på den ævelege vegen!"

Mange ber om vekkjing, og det skal me gjera. Me skal aldri halda opp med og be om det. Når Herren vil bryt vekkjinga ut, og de skal vita at er det noko Herren vil så er det at menneske skal verta frelst. Då må Gud få sleppa til i våre liv og våre menigheiter så Han får utrusta oss til og ta imot vekkjinga om den skulle koma. Det er kort tid til Jesus kjem att for og henta sin brud, så me kan ikkje venta med og sleppa Jesus inn i våre liv, for og reinsa og utrusta den enkelte og menigheitene. Menigheita si tid på jorda er i ferd med og renna ut.

Ef. 2.8-9. "For av nåde er de frelste, ved tru, og det er ikkje av dykk sjølve, det er Guds gåva, ikkje av gjerningar, så ingen skal rosa seg".

1. Joh. 1.6-9.
"Dersom me seier at me har samfunn med han, og me ferdast i mørket, så lyg me og gjer ikkje sanninga; men dersom me ferdast i lyset, så har me samfunn med kvarandre, og Jesu, Hans Sons blod reinsar oss frå all synd. Dersom me seier at me ikkje har synd, så dårar me oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss; dersom me sannar syndene våre, så er Han trufast og rettferdig, så Han forlet oss syndene og reinsar oss frå all urettferd".

2. Kor. 12.9.
"Og Han sa til meg: Min nåde er nok for deg; for mi kraft vert fullenda i vanmakt. Difor vil eg helst rosa meg av mi vanmakt, så Kristi kraft kan bu i meg". (Vanmakt - skrøpelegheit).

Vekkjingar har sin grunn i at Gud viser sin nåde til oss menneske. Det må me aldri gløyma. Me skal takka og prisa Herren for alt Han har gjort for oss. Når Herren kjem til oss og verkar til frelse for folket, skal jubelen og lovsangen bryta ut....

(Notert og skriven av i åndskamp oppløyst i gråt og tårer, med bøn og rop til Herren, og er medteken).