Jesu lidande tenar - ein tekst om slik det kan verta i endetida.

Dette er ein alvorleg tekst, henta frå nettet. Den fortel om at dei som står for sanninga om Guds Ord, må lida for det på mange måtar. I endetida vert ikkje sanninga tålt blant dei sokalla kristne og i menigheitene. Ver rede for det som kjem i den siste tida før Jesus kjem og hentar sin brud. ---------------------------------------------------- I åndelig betydning lever vi i et okkupert land hvor fienden rår. Alt Gud står for, ja alt han ønsker, vil, prioriterer og har som plan, er i opposisjon til «denne verdens fyrste.» «Han har ingenting i meg,» sa Jesus, men gjett om han har mye i oss. Djevelen og alle som er under hans kontroll, vil og må føle seg mektig provosert i møte med Guds system. Noen har kommet til den konklusjon, at forkynnelse som provoserer de som ikke har valgt å følge Kristus er en feilslått og gal forkynnelse. Da blir selvfølgelig alternativet en forkynnelse som ikke viser forskjell mellom rett og galt, og som derfor heller aldri kan vekke opp de som er oppriktige, men gikk feil på veien. Men da snakker vi ikke lenger om Bibelens kristendom og dens tilbud om frelse fra synd. Jesus som «provokatør.» Ingen som noen gang har levd på denne kloden, «provoserte » som Jesus gjorde. Eller rettere sagt. Ingen har noen gang levd, talt og forkynt på en slik måte at så mange følte seg provosert. Mennesker som hadde alliert seg med fienden, raste, freste, knurret, hatet, ropte, brølte, saboterte, ødela, anklaget, opponerte, forbannet, slo, hånet, løy og «følte» seg kraftig provosert i møte med Guds Sønn. Hans liv og lære var uklanderlig, men alle som ikke var under Guds Ånds kontroll, ble irriterte bare han kom nær dem. Jesus kunne latt være å «provosere,» men da måtte han ha fortiet sannheten og latt seg styre av Den Ondes prioritering, som nettopp har denne fortielsen som hovedmål. Nåtidens forkynnelse. Følgende påstand kan virke «provoserende,» men behøver ikke av den grunn å være verken usann eller uviktig. Dagens populære og økumenisk godt tilpassede forkynnelse innen de fleste kirkesamfunn, har som mål ikke å virke provoserende på noen. Vi vektlegger det som er likt og nøytralt og legger til side Guds Ords budskap som utfordrer og stiller mennesker på valg. Resultatet er at alle de dramatiske og sensasjonelle løftene i Guds Ord om et gudsforhold som lover at «det gamle er forbi, se alt er blitt nytt,» 2.Kor. 5,17, ikke lenger er å høre fra de fleste talestoler. Mennesker som lengter etter et nytt liv får ikke lenger vite at det er å finne. Løftene om et guddommelig mirakel som kan temme den falne naturen, er usynlige selv for mennesker som i mange år kalte seg kristne. De kan ha hørt om disse løftene. Noen har lest dem i Guds Ord. Men forkynnelsen de hører fra sine prester og pastorer, gjør det klart at det egentlig ikke stemmer at Gud kan gjøre så mye i og med oss mennesker som har en fallen og syndig natur. Det eneste unntaket synes å være rusmiddelmisbrukere, som de fleste kristne faktisk tror kan helbredes. Men det synes ikke som om de tror Gud lenger har makt til å endre mindre dramatiske og «naturlige» nedarvede og tilegnede holdninger; trekk og karaktersvakheter. Med en slik benektelse av hundrevis av sterke løfter fra Guds Ord har de selvfølgelig ikke sagt noe om Gud og løftene, men som sin egen benektelse. De få som prøver å vise at Gud ennå kan frelse fra synd, blir forfulgt, løyet på og stygt behandlet. Slik var det på Jesu tid. Slik har det alltid vært; slik er det i dag og slik vil det være til Jesus kommer igjen. Den største motstanden mot det virkelige og evige evangelium, kommer ikke fra de gjennomført verdslige. De ser stort sett på kristendommen som en for dem uinteressant kuriositet. Motstanden kommer fra kristne som ikke vil skilles fra sin synd. En moderne lignelse. Innholdet i denne fortellingen er ikke opplevd av én person, men ulike modige kristne har til sammen erfart alt som er nevnt. I meget nær framtid kommer en rekke trofaste Guds barn til å måtte gå igjennom det vi her beskriver. Oppholdet på glattcelle den natten var en både ny og voldsom opplevelse for Svein. Det å bli skjøvet, dyttet og behandlet som et dyr stakk dypt, men styrken til å tåle det ba han om hele tiden.«Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus; skal bli forfulgt,» 2. Tim. 3,12. Han hadde en følelse av å ha bedt mer enn han sov, da de første solstrålene gjennom vinduet lagde skyggestreker av gitteret på jerndøren. Aldri hadde han følt seg nærmere Guds nåde og aldri noen gang mer sikker i sin tro på at denne lidelsen var etter Guds vilje. «idet dere har fått den nåde; ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham,» Fil.1,29. Likevel gnagde en vedvarende smerte og uro i brystet, siden han godt visste at andre kristne fra samme miljø som han selv, sto han imot, baktalte og kalte han ekstrem fanatiker. Ute i verden hadde han forventet å møte motstand, men at det fra hans egne skulle komme slik forfølgelse, var overraskende. Ryggen pleide å være litt vondt nesten hver morgen når han våknet, men denne dagen var det riktig ille. Å sove på betonggulv er for de med god rygg. Utpå formiddagen ble han «framstilt» og bøtlagt. «Forstyrrelse av offentlig fred og demonstrasjon uten tillatelse,» het det i tiltalen. Før lunsj var han ute. Svein visste at møteserien i kirken fortsatte kl. 19:00 den kvelden. Han spiste et lett måltid på en kafé og ble sittende og lese i Bibelen et par timer til. Den hadde de tatt fra ham ved arrestasjonen, men gitt tilbake sammen med klokka og pengene da han slapp ut. Han leste om disiplene som gikk tilbake for å vitne der de ble arrestert dagen før. «Men om natten åpnet en Herrens engel fengselets dører. Han - sa - Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket,» Ap.gj.5,17-20. Var sann og rett forkynnelse viktigere å framlegge da enn nå, tenkte Svein. Jesu etterfølgere ble nok opplevd svært provoserende ved å lyde engelen. Kanskje de skulle protestert og korrigert engelen som ville at de fortsatte å forkynne slik at de oppriktige kunne nås? Svein smilte av sine egne tanker. Kan jeg gjøre det samme sa han til seg selv. Både Jesus og apostlene gikk tilbake der de ble hånet, forfulgt, mishandlet og talt ille om. Guds barn på den tiden gledet seg over å lide for Herren, ja de så på det som en ære. «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld,» Ap.gj.5,41. Er det som var rett da blitt galt nå? Svein prøvde å se for seg det som skjedde på Jesu tid. Er ikke Mesteren og disiplene de kristnes eksempel lenger? Når i historien ble det rette galt? Skal den nye parolen være en kristendom som er en fleksibel situasjonsetisk seigmann med kamelonens værhane tendenser for å slippe å oppleves provoserende? Etter å ha bedt og lest Guds Ord, tok han en buss som stanset nær kirken. Hvorfor gjør jeg dette, tenkte han. Hva er mine motiver? Jeg vet, sa han til seg selv, at pastoren som skal tale i kveld, kommer til å forkynne et evangelium som ikke er i harmoni med Skriften. Mennesker vil få høre at alt er i orden med Gud bare de tror at Jesus døde for dem på korset og at Jesu seier over synd i sitt liv, gjør at de ikke behøver å slippe Kristus inn, slik at han kan gjøre det om igjen i deres liv. «Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt; han være forbannet» Gal. 1,9. Svein hadde ofte hørt denne forkynneren og kjent tristheten når Guds Ord ble maltraktert. Framleggelsen var billig, grunn og flat. Løftene om et nytt liv og Åndens daglige ledelse ble ikke prioritert. De i menigheten som var hissige, stolte og selvsentrerte for fem år siden, var likedann i dag. De visste ikke at Kristus kan endre mentalitet, karakter og holdninger. Ikke ble det forkynt og ikke gransket de daglig Guds Ord for seg selv. I Sveins øyne var en forkynnelse som fortalte mennesker at de var frelste uten å være det like farlig og forkastelig som å si at frelsen kom av egne gjerninger eller av å ta del i katolske sakramenter. I begge tilfeller er evangeliets kraft sugd ut av forkynnelsen. Hva sier Bibelen vil skje med alle de som står opp og forkynner Jesu ord? «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, ettersom det klør i øret på dem,» 2.Tim. 4,3. Han visste at mange ville gå hjem fra møtet med garantert frelsesvisshet i lomma med med et hjerte som holder Jesus utenfor og et liv med aktiv synd som ikke er angret, bekjent og avstått fra. Hadde han ikke en forpliktelse å prøve i Guds navn å nå noen av de i menigheten som ennå ikke var ført helt på avveie av falsk lære? «La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer» Heb. 13,9. Etter forkynnelsen vil den stolte i kveld legge seg tilfreds. Den hovmodige vil sovne med smil om munnen og den harde og kalde vil føle fred. De som lever i bevisst og vanemessig synd, vil tro at tilgivelseskontoen daglig og automatisk fylles opp. Bønnekamp, anget; sorg over synden og endring er for dem uttrykk fra kristendommens tunge og dystre historiske pioner-fortid. Svein oppdaget at bibelversene som ga han et kall, mandat og en oppgave, kom til syne i hans tanker, mens han langsomt gikk bort mot kirken. «Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg» Esek. 3,17. Med det samme han runder hjørnet og nærmer seg kirketrappen, blir han oppdaget. En ivrig bror løper inn for å varsle. Svein har ikke til hensikt å gå inn, men ønsker å stå utenfor kirken for å gi de som kommer en liten brosjyre. I den står nettopp det budskapet ingen fikk høre fra talerstolen lenger. De som leser, kan da sammenligne den læren som blir forkynt fra talerstolen med skriftsstedene i brosjyren. Det oppleves merkelig å måtte advare mot falsk forkynnelse i hans egen menighet. «Ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg» Ap. gi. 20,30. Forstanderen og to av «brødrene» kommer utpå trappen. De har mørke øyne og bittre drag i ansiktet. Selv den hvithårede pastoren, som når alt glir i medvind vanligvis har noe hjertegodt over seg, møtte Sveins øyne med et isende blikk og sammenbitt munn. Han var mektig vred. «Men nå skal dere legge av alt slikt; vrede, hissighet - -» Kol. 3,8. Svein lar blikket gli fra den ene til den andre. Han kjenner dem så godt og er oppriktig glad i dem, men nå er de så fremmede. Han føler med ett dybden og bredden på det ideologiske juvet som skiller dem. Over tid er han blitt mer og mer oppmerksom på at trosfundamentet de engang hadde felles, nå er hans alene. Skal han legge bort sin overbevisning og Bibelens lære for å skape fred? Var det en slik fred Jesus forkynte? Det er tydelig at Fredsfyrstens lære skaper strid når mennesker ikke vil lyde og følge den. «Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd, Matt.10,34. Blant sine egne hadde Svein erfart at det rette, som før var godt å si og forkynne og som alle engang trodde på, nå skapte en øredøvende taushet og en luft så tykk at den kunne skjæres i. For noen år siden sa mange «amen» når det viktige Svein trodde på ble vitnet om. Nå frambrakte de samme vitnesbyrdene skulende blikk og stikkende kommentarer som for å kansellere det som ble sagt. Ofte satt Svein i kirken og lette etter noe bibelsk godt og fint å gripe tak i fra forkynnelsen. Men noen ganger måtte han selv finne det i sin Bibel. Andre ganger satt han og ba for alle han kjente i menigheten. Når det av og til ble framholdt et budskap som viste Guds sanne nåde og kraft føltes dagen lett. Den yngste av «brødrene» kommer bort til Svein og med en bysk stemme ber han «pelle seg vekk.» «Vi har hatt nok bråk med deg,» sa han. «Du er blitt advart mot å plage menighetens medlemmer med den ondsinnede kritikken din. Vi nøler ikke med å ringe politiet igjen.» Det enkleste og letteste hadde nok vært å gå, tenkte Svein. Men var det rett? «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere, 1.Pet. 3,15. Svein ser på den sinte kameraten sin og husker alle de gangene de hadde arbeidet sammen i menigheten. Han visualiserte bønnestudene da de hadde knelt sammen og bedt om kraft til et endret liv. Minnene var mange og lyse. Svein følte ikke at noe av det fine fra den tiden var borte i hans eget sinn. Budskapet som grep dem og gjorde Jesus nær da de var yngre, var enda mer levende og sterkt for Svein nå, men han følte også en åndelig ensomhet som var vond å kjenne på. «-Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten,» Gal. 4,16. «Jeg ønsker bare å stå her,» sa Svein, «og gi de som ønsker å ta imot denne brosjyren du og jeg engang skrev sammen. Du husker det, gjør du ikke? Budskapet om seier over synd betød så mye for oss da og betyr ennå mye for meg. Du skrev selv dette kapitlet om hvordan Guds nåde både tilgir og forandrer mennesker.» Hånden som fòr ut, spredte brosjyrene utover steinhellene. «Frykt ikke for dem, og la dere ikke skremme, men hellige Kristus som Herre i deres hjerter» 1.Pet. 3,14. «Oppvigler er du.» Ordene ble omtrent spyttet ut. «Tenk på alt denne menigheten har gjort for deg og du prøver bare å splitte og ødelegge alt det vi gjør her.» «Nei, nei,» sa Svein.«Det er ikke slik. Tro meg.» Han ser på brosjyrene som ligger utover plassen, men lar dem ligge. Svein visste at for noen år siden ville han ha tatt igjen om noen behandlet han slik. Men alt var liksom så annerledes nå. «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,» Matt. 5,44. Tanken på å skulle svare hardt, velbegrunnet og treffende for å skrelle den ufine falskheten, stoltheten og arrogansen av kameratens ansikt, dukker opp i Sveins tanker. «Driv djevelen bort, Jesus. Gi meg seier i denne fristelsen, og gi meg ditt sinn,» sukket han inne i seg. «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus,» 2.Kor 2,14. «Det gjør meg bare så vondt å se at noe av det mest betydningsfulle vi alle engang sto for og som ledet mennesker til omvendelse, ikke lenger forkynnes i menigheten vår.» Sveins stemme var både lav og rolig og ble neppe hørt av de som ennå sto borte ved trappen. «Tullprat, Svein,» sa kameraten. Vi kan ikke lenger forkynne slik vi gjorde før, det vet du. Folk vil ikke ha et hardt og fordømmende budskap. Ingen liker det. Du er klar over at det er vedtatt av våre ledere, at vi nå skal ha en annen profil.» «Ja, jeg vet det,» var svaret, «men det er ikke Bibelen som har sagt at det skal være slik.» Forstanderen var gått inn igjen og overlatt «bråmåkeren» Svein til den yngre garde. Svein fortsatte; «Vi følte ingen fordømmelse den gang vi sammen leste og ba om å få oppleve kraften bak Guds løfter.» «Skjønner du ikke at folk blir deppa av å lese om disse kravene,» freste kameraten. «Det er ikke rett det du sier,» svarer Svein. «Mennesker blir glade når de forstår at Jesus kan forandre dem slik at de ikke behøver å falle i sine svakheter og såre mennesker og Gud. Når vi er helt overgitt til Kristus, vinner Den Hellige Ånd seier i oss og da blir vi bare takknemlige og ikke det minste deppa.» «Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere,» Jak. 4,7. «Du er så sta og påståelig,» kom det. «Du splitter menigheten og gjør alt utrivelig her.» «Det er vel heller kollisjonen mellom det sanne og det falske budskapet som splitter,» svarte Svein. «Jeg tror jeg kan bevise for hvem det enn måtte være, at løftene jeg deler med mennesker er Guds sanne og betydningsfulle budskap til oss.» «Ring politiet igjen,» sa en av de på trappa. To av dem gikk inn. «For de skal overgi dere til domstolene - - og dere skal føres fram for landshøvdinger -for min skyld-» Matt. 10,19. «Jeg kan stille meg litt lenger unna trappa,» sa Svein, «men jeg må advare mot falsk lære. Kanskje det er noen som vil våkne opp og forstå.» Én ble stående på trappa som for å holde vakt, de andre gikk inn. Like før møtet begynte kom politiet. Det var ikke de samme betjentene som dagen før. En av dem var en kvinne. «Du ber om bråk nå,» sa hun. De var nok informert om gårsdagens hendelse. Forstanderen kom ut igjen, «Vi har advart han, men til ingen nytte,» ropte han overdrevet høyt. «jeg prøver å vitne så stille og rolig jeg kan,» sa Svein til betjentene. «Og ypperstepresten -sa; Vi gav dem streng befaling - -. Da svarte Peter - En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Ap. gj. 5,28.29. «Jeg blir med når dere ber meg» sa Svein da den mannlige politibetjenten begynner å ta fram håndjernene. «Du behøver ikke de der.» «Jeg gjør bare det Guds Ord og min samvittighet sier er rett,» fortsetter han. «Det er ikke min hensikt å lage bråk. Ingen behøver å ta imot brosjyren hvis de ikke vil.» De svarer ikke, men griper Svein i overarmen og tar han med seg. «-De grep Paulus og Silas og drog dem av sted - - for å stille dem for retten,» Ap. gj. 16,19. Svein tittet over skulderen sin. Flere av de «ansvarlige» i menigheten hadde kommet ut og flirte hånlig da han ble ført bort. «Mens de talte - kom prestene over dem. De var harme over at de lærte folket - - De la hånd på dem og satte dem i fengsel -» Ap. gj. 3,1-3. Denne gangen slapp Svein å sitte hele natten. Litt etter klokken 11 slapp han ut, men han ble truet med ennå større bøter om han ikke sluttet å plage sin menighet. Et halvt år senere blir Svein utelukket av menigheten sin. Han føler ikke det som et vesentlig problem, for han er overbevist om at det virkelige medlemsskapet tilhørte de som tro Bibelens budskap. «De skal utstøte dere av synagogene, - - Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg,» Joh. 16,2.3. Når han studerte sin bibel, kunne han lese at det skulle bli ennå verre like før Jesu gjenkomst. «Det skal komme en tid da hver den som slår dere ihjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse,»joh. 16.2. «-Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med han,--»Rom.8,17. «Mange skal da falle fra og de skal angi hverandre Og hate hverandre» Matt. 24,10. «Men nå ropte de med høy røst og sa; Bort fra jorden med ham. Han fortjener ikke å få leve,» Ap. gj. 22,22. « - - Og de rådslo om å slå dem i hjel,» Ap. gj. 5,33. «Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, -» Ap.gj. 5,40. I denne tiden trenger Gud «provokatører.» Ikke de som provoserer bare for å gjøre det. Ei heller de som har et provoserende budskap fordi de ikke er født på ny og derfor er hissige og ondsinnede. Vi kan også klare oss uten de som har en ensidig og ubalansert forkynnelse. Ennå mer skulle vi gjerne slippe unna de som provoserer fordi de elsker å høre sin egen stemme eller de som ikke har noe annet å si fra talerstolen enn evige strømmer av intetsigende klisjeer. Også forkynnere som har mange bastante meninger uten å ha tilbrakt mye tid med Guds Ord for å oppdage hva Gud har å si, oppleves av mange provoserende. Men vi trenger gjenfødte kristne som modig legger fram evangeliet slik at de oppriktige kan tro Guds løfter og bli frelst fra synd. Skulle da deres forkynnelse lede til forfølgelse, fengsel og død, er de i godt selskap og de kan glede seg til en evighet sammen med Jesus og Guds trofaste barn fra alle tidsperioder, som framla et budskap som viste forskjellen på rett og galt og som ba mennesker gjøre et valg. JB. ------------------------------------------------ Etterord. Kristne har det så godt i dag at dei ikkje finns interessert i forkynning om det og lida for Kristus. Så vender dei seg etter vêret til einkvar tid fordi det er mest komfortabelt. Dermed kjem vranglære som klør kristne i øyret lett inn i me nigheitene. Dei som i dei siste dagar talar Guds Ord sant og rett utan svik, må dermed rekna med og lida for Kristi skuld, fordi menigheitene har vendt seg bort frå Gud. Så vert ikkje dette temaet forkynnt i nemneverdig grad heller, så dermed lever dei kristne i djup søvn, ein søvn som dei ikkje vaknar av før det er for seint. Den djupe søvnen er arena for det store fråfallet, men det kan jo ikkje dei som søv sjå.

De onde ånder og de gudsbespotteliges bolig.

Har kome over ein svært alvorleg tekst, med svært viktig bodskap til dei kristne og menigheitene med leiarar, aktørar og medlemmar. Vend sinnet ditt til Herren i bøn, og les roleg gjennom teksten med ettertanke. "Livet etter døden" av Marietta Davis. Kapittel 16. De onde ånder og de gudsbespotteliges bolig. Da jeg fikk se dette synet, hørte jeg en stemme fra oven som sa til meg: -Frykt ikke, men i dette helvete vil du finne de onde ånders bolig. Hver vil du finne alle dem som har bedratt seg selv og latt seg bedra av falske lærdommer. Her er også de som har hånet Gud, og du vil se spøkelsesbildene av alle jordens falske religioner. Her finner du hykleriet i sin hesligste nakenhet og religiøs bespottelse som taler med sine egne tunger – og her ser du de menneskelige ulver som i fåreklær øver sin ondskap overfor de umyndige og lett-troende. -Hør! Hør, lytt til den ville sang som istemmes av de tusener som sitter rundt. Disse sang en gang hymner til ære for den levende Gud, men deres hjerter var harde og tomme. Og hør de hese toner i det veldige orgel de har samlet seg rundt. Se, de reiser seg. Og se nå hvordan de oppfører seg og forsøk å forstå hva de sier. Da jeg nå skal forsøke å beskrive hva jeg så og hørte, føler jeg atter hvor fåfengt det er. Ingen kan forstå virkeligheten i dette, unntatt de som selv ser det. Jeg kan bare si at alt det onde som har makt over menneskene, viste seg her som et samlet og fullstendig bilde, og hver ånd deltok på samme måte som han hadde gjort i sin jordiske skikkelse. Jeg visste nå at når de ventet seg lykke, så var det bare et falskt gjøglebilde. Men likevel kjempet de alle for å oppnå denne lykke som i en forferdelig ironi vendte seg mot dem selv og økte sjelens lidelser med en uutsigelig redsel. Nå så jeg at de som satt rundt galleriene reiste seg og begynte å synge, akkompagnert av de hese og skurrende toner fra orgelet, men når de forsøkte å synge, var det som hver tone var en hån mot deres anstrengelser for å få dem fram. Jeg ble grepet av den dypeste medlidenhet, da jeg så dem falle sammen i en håpløs fortvilelse. Men nå så jeg at det var en slags orden i denne uhyggelige forsamling. Under dem var plassert en meget pent kledd menighet og overfor dem sto en gotisk prekestol. Og her sto en mann i fullt ornat – en mann som hadde vanæret den levende Guds ord ved sitt hykleri og sin egen forfengelighet. Han var en av dem som hadde trukket den hellige prestegjerning ned i smusset og dekket sin tomme og falske forkynnelse med hule og elegante fraser. Nå viste denne representant for spekulasjonen med religiøse verdier seg i sin fulle embetsverdighet og falske hulhet. Foran ham lå en åpen bok som han forsøkte å lese i, men alle hans anstrengelser var forgjeves. Stemmen var skrikende og gjennomtrengende, og det var nesten umulig å forstå hva han søkte å gi uttrykk for. Ansiktet ble fordreid og hele kroppen vred seg som i pinsler. Så forsøkte han igjen å lese, men det gikk på samme måten som før, bare at hans lidelser syntes å bli enda verre, inntil han brøt ut i de verste utgytelser. Han forbannet seg selv og alle rundt ham og avsluttet med de forferdeligste gudsbespottelser. Han anklaget Gud for alt ondt og galt, og opphavet til all sorg. Han ønsket å kunne samle all intelligens som noen gang var skapt til en eneste forbannelse mot universets Skaper. Og så sterk og desperat virket hans opptreden og eder med sin utemmelige lidenskap, at jeg følte en sterk frykt for at han virkelig hadde makt til å fullføre en voldsom ødeleggelse i hvilken som helst retning han ville. Men jeg følte meg snart lettet i min engstelse for hele hans kraft brøt plutselig sammen, og jeg så at også hans styrke hadde sine grenser. Men det merkeligste var at han for en stor del også var i sine tilhøreres makt. Et blikk på forsamlingen foran ham var nok til å røpe årsaken til dette og en stor del av hans lidelser. For der satt skikkelser med ansiktstrekk som talte om et innvendig hat og vill skadefryd. De hånet hans håpløse anstrengelser og frydet seg i en slags djevelsk besettelse over hans forferdelige lidelser. Ja, de frydet seg over hans fortvilelse omtrent på samme måten som når en må gi etter fro kløen i et sår: Det gir en øyeblikkelig lise, men krever etter hvert en stadig skarpere irritasjon, som til slutt ender i en uutholdelig lidelse. Da han så falt sammen hadde hans ansikt et uttrykk av en redsel som ikke kan beskrives. Hans legeme vred seg i pine og rundt ham flammet helvetesilden. Hele hans ytre tydet på et indre opprør som et brennende krater og fortalte om de helvetes kvaler som venter den synder som ikke angrer. Det minnet meg om de ord av Kristus som sier at de skal kastes ut i det ytterste mørke hvor det skal være gråt og tenners gnissel, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes. Og som han lå slik omhyllet av ilden fra sine egne syndige lidenskaper, reiste en av tilhørerne seg og talte til ham: -Du mørkets djevel. Du infame hykler og bedrager – dette er ditt helvete, stedet for den hjerteløse religionslærer. Du kan ikke lide nok, for du gjorde religionen og menneskenes sjeler til en handelsvare. Og nettopp derfor bodde du i prektige palasser og solet deg i menneskenes ærefrykt. Du kledde deg i kostelige klær på sjelens bekostning. Du søkte ikke å nå menneskenes syndige hjerter med den himmelske sannhet, men lullet dem inn med falske lokketoner. Nå må du lide for dette. Stå opp, du falske lærer, i din silkekappe og vis deg som den falske apostel du er. La oss høre dine lokketoner og led din store menighet i den hymne som er en hån mot all ekte sang. Men stans dine gudsbespottelser og forbannelser, for se! Din Skaper er en rettferdig Gud og forsøk ikke å rokke Hans trone. Du hånet Hans opphøyethet. Det var gjennom deg Hans herlighet skulle ha skint, og ved det lys skulle tusener ha funnet den rette vei. -Å, nei din hykler. Selv om du ville kan du aldri flykte herfra. Kast ditt blikk utover hele denne veldige forsamling av dem som lider – og spør deg selv hvorfor de lider. Skjønt de har syndet og hver skal svare for sin Herre og Mester skal du først svare på om du kan se dem i øynene med den gode samvittighets fred. Gjorde du noe forsøk på å lede dem opp til Gud? Gjorde sine falske lokketoner og forvrengninger av den hellige skrift annen virkning enn å lulle deres slumrende ånd ned i en ennå dypere søvn? – for å vinne menneskenes penger og laurbær? -Stopp! Stopp! ropte den plagede ånd. –Spar meg for denne evige angers lidelser og redselsfulle gjengjeldelse. Slå ikke ditt offer ned. Og allikevel er disse lidelser rettferdige. For i det jordiske liv søkte jeg ikke annet enn menneskelige tilfredsstillelser. Jeg lekte med menneskene sine sjeler, og jeg skrev om de evige ting uten tro og uten hjerte. Jeg formet mine bønner etter menneskene sine ønsker og fordreiet den hellige tekst for å tekkes de lettsindige, de egenkjærlige, spotterne, undertrykkerne og de som oppkaster seg til herrer over menneskene. Og nå har skrekken for denne evige natt og angerens borende smerte tatt herredømme over min sjel. Jeg hører alltid jammerens veklager fra disse ånder som er blitt skuffet så bittert, og de jager meg uten opphold. Om jeg forsøker å flykte, reiser skyggene av mine misgjerninger seg som levendegjorte og evige bebreidelser mot min sjel som her søkte hvile. –Og denne min menighet gjør meg gal med sine bitre anklager. Hemmelige synder reiser seg fra dypet av hukommelsen lik demoner som piner og plager meg i en evig lidelse. Og gis det et dypere helvete så spar meg for det. Under disse utrop hadde hele forsamlingen reist seg og hånet ham ubarmhjertig i hans kvaler. Og på nytt så reiste den ånd seg som hadde talt før. -Vel visste du, sa han, -at vår glede var å smigre deg, at vi gikk våre egne veier som førte til døden. Vi ga etter for våre syndige ønsker, men aldri hørte vi en eneste advarsel eller bebreidelse fra deg som skulle være vår åndelige lærer. Bibelen, denne hellige bok, er Guds gave som skal føre vandreren til de lyse himmelske boliger, men ved de falske utlegninger og fordreininger av denne hykleriske sjelehyrde, er den blitt adgangstegnet til denne elendighetens bolig. Og her møtes du igjen med synden – i form av levende skikkelser omgitt av uutslukkelig ild. Og her sitter Mammon lik en krevende guddom i dødens skyer som hvelver seg over avgrunnen. Når livets lov blir snudd om, så ender det i den lidelsesfulle skyggetilværelse som du nå lever i. Og det har du gjort fordi du ble drevet av ditt begjær etter ytre glans, denne skinnende selvgodhet som hykleren omgir seg med, og hans form for religion er som den kalkede grav. For den er tilsynelatende så ren som den uplettede kirke som gjenspeiler det åndelige Jerusalems herlighet fra de lysende verdener over oss. Men ditt hjerte var fylt av stolthet og syndig lyst, et ormebol for skitne tanker. Ja, det var i sannhet en kalket grav, full av døde menns bein som var etterlatt av andre hjerteløse veiledere. Dette religiøse hykleri har du tatt i arv. Forbann ikke din Skaper, for dette er din lønn. Har du glemt det ordet i Skriften som sier: Den som sår i kjødet, skal høste fordervelse av kjødet. Dette ordet som så ofte og likegyldig falt fra dine lepper. Syndens lønn er døden. Hvorledes tror du denne setning fra den Hellige Skrift klinger i våre ører – her i denne mørkets bolig? Som rungende dødsklokker skjærer den igjennom oss, fra ånd til ånd, med en redsel for dommen som reiser seg lik uhyrer dypt nede fra dødens rike. -Nei, du falske lærer, la Gud være sannhet, for det er synden som har dannet oss slik. Vi lider for at vi har gått imot loven, den lov som er i vårt eget vesen. Da han sa disse ord ble han grepet av en forferdelig skjelving. Han ble mer og mer opphisset, inntil han og hele forsamlingen rystet og falt sammen fullstendig som døde. Skikkelsene ble utslettet og alle smeltet liksom sammen til en eneste dirrende masse. Og over denne masse steg en tykk luftmasse av bevegelige atomer – så tykk at den nesten gikk i ett med massen som var under den. Dette synet ble for mye for meg. Jeg orket ikke lenger å være vitne til denne elendighet, jeg vek tilbake og ropte i min fortvilelse: -Finnes der da ingen rettferdig Gud, og kan Han se på dette og ikke redde dem? -Jo, lød en stemme ovenfra, -der er en barmhjertig Gud og Hans medynk følger alle syndere. Har du ikke lest det ord som sier: Så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Men skjønt verden er tilbudt frelsen, og Himmelens budbringere søker å overtale synderen, er det millioner som ikke vil høre, og enda flere millioner som later som de tror, og andre igjen som med sin forstand vil begripe den store sannhet om menneskets gjenløsning. Men hvis en gir etter for synden, er elendigheten synderen viss, og der er mange som ikke vil forlate sine onde veier inntil det er for sent, og må bære følgene av å bryte loven om renhet og kjærlighet. -Men frykt ikke – selv om du har fått se noen av de følger som kommer av synd mot menneskets sjel. Sjelelige lidelser kan ikke gjøres forståelig på noe menneskelig språk, og heller ikke kan de gjøres anskuelig ved noen bilder som du kan begripe. Men det skal du vite, at den ånd som først talte til deg er en talsmann for den antikristelige ånd som forsøker å forvirre den oppriktig søkende sjel ved falske lærdommer. Og disse ser tiltalende ut, men dekker bare over indre strid og ulykke, syndige lyster, egenkjærlighet, falskhet, grusomhet, rov og mord – alt som fører til fornektelse av Gud og Hans gjenløsende barmhjertighet, til helligbrøde og gudsbespottelse. Det var hans mål å forvirre deg, så du ikke skulle oppdage den sanne tilstand i de hjerter som ikke kjenner Guds kjærlighet. -Men det at hans krefter ikke strakk til, viser bare hvor absolutt nytteløst alle ting er som ikke er i Kristus, og at han så langt fra var i stand til å redde sjelen fra de innflytelser som fyller hjertet med synd og som fører til døden. -Så fikk du se et bilde av all verdens synd og all slags last, men det hadde blitt for mye for deg hvis du hadde fått se det i hele sin utstrekning og hvor redselsfullt det virkelig er. Derfor stanset ditt blikk for den store menighet. Og her så du hvordan skinnhellige tilba sin guddom, i hvilken som helst form den enn måtte være. Men i deres hjerter var der verken frykt eller kjærlighet til det Høyeste Vesen, som de hånet ved sin hykleriske ydmykhet. På prekestolen så du en falsk lærer og de forferdelige følger av uærlig hykleri i religionen. Han var falsk og derfor støtt ned i denne elendighets pøl. Og forsamlingen foran ham som så ut til å være Korsets tilbedere, hadde ingen ekte gudsfrykt. For mennesker kunne det se ut som om de tilba, men deres hjerter var langt fra Gud. De søkte bare sin egen tilfredsstillelse i sin gudstjeneste, mens de valgte en lærer som igjen bare søkte sin egen herliggjørelse ved å lefle for sine tilhøreres luner. -Han forsøkte å fremstille for dem, at den menneskelige forstand med sin utvikling gjennom inntrykk fra den ytre verden, fyller ånden. Men hans fåfengte anstrengelser viste bare at det er umulig for noen å oppnå den sanne fred og tilfredsstillelse på denne måten, og at ingen kan hjelpe ved falske midler. -Den ånd som talte til ham, var en talsmann for alle dem som overalt i det jordiske liv har satt sin lit til falske lærere fordi de har hatt liten eller ingen interesse for sin eget åndelige velferd. Men du så også at der alltid oppstår strid og hat, når de kommer sammen som ikke hører sammen. De legger skylden for sine egne synder på hverandre. Men de kjenner sannheten og vet at deres skjebne er en rettferdig følge av at de har brutt loven, de er klar over sin skyld og Guds godhet, for de har våknet opp fra sine lettsindige drømmerier og har forstått at Guds hellige lov er over dem. -Når slike ånder møter hverandre her, etter at de i sitt jordiske liv bare har fulgt sine egne kjødelige lyster, ser de gjensidig sannheten i hverandres skjebne og tanker – og det er en så forferdelig oppvåkning at selv deres skikkelser vrir seg i denne uutholdelige pine. Og at de ble utslettet og falt sammen som i en eneste stor masse, viser deg at all synd er uatskillelig. Selv hos disse ånder hersker den lov at like tanker og like karakterer tiltrekkes av hverandre. Men når de samles i en masse, får disse egenskaper som hersker over dem en større makt og utstrekning, og på denne måten blir de gjensidig kilde til sorg og hat for hverandre. De falske lærere og deres menigheter vil ha gitt deg et uforglemmelig bilde av sannheten i det ord som sier, at når den blinde skal lede den blinde, så faller de begge. -Din jordiske sjel kan ikke tåle mer, men du vil nå ha sett den evige sannhet at syndens lønn er døden. Vis deg alltid som en helstøpt mann og kvinne! Ærlig, tro, pålitelig og sann! Rett og sannhet bærer folk og land. Sannhetskjærlig gjelder det å være. Adelskap det gir noblesse, ære! ---------------------------------------- Etterord. Vakn opp, vend om og sann dine synder for Herren og be om tilgjeving, alle som treng det, medan det endå er tid. Det kjem ein dag då det er for seint.

Kan vår kjærlege Gud vera nidkjær? Her har kristne mykje og læra.

Denne veka byrja med nyhende om ein føredragshaldar som trakk fram paralellar mellom Norge sitt praktiske forhold til Israel og dramatiske hendingar i Norge, gjort i eit lokallagsmøte for KrF i Sarpsborg. Han nemnte om den gongen Norge nekta og selja olje til Israel - og nokre månader etter skjedde Alexander Kielland-ulukka på norsk sokkel med 123 omkomne. Og Norge har gjennom dei seinare åra vorte stadig meir fiendtlege til Israel og gjenspeila det gjennom praktisk politikk, uttalingar og haldningar - og den 22. juli 2011 skjedde massakren på Utøya der mange ungdommar vart meiningslaust drept, samt at bomba i Oslo tok fleire liv. Desse tinga kunne vera uttrykk for Guds vreide, men fordi ingen verkeleg veit at det er tilfelle kunne dei tinga gjerne ikkje ha vore nemnt av føredragshaldaren, men temaet er viktig. Me skal vera klar over det er ikkje alt vondt i verda som er Guds vreide. I vår syndige verd er satan denne verda si fyrste. Satan klarar utmerka godt og skapa mykje djevelskap verda over, og han som stod for bomba og massakren klarte dette godt med hjelp av satan si leiing åleine. Gud trong ikkje gjera noko som helst for at dette skulle skje. Derimot ser me at Gud ikkje hindra at dette skjedde. Det som ikkje er rett er og konstatera at det som skjedde på Utøya ER ein konkret reaksjon mot Norge sitt forhold til Israel, for det er det ikkje belegg for i Bibelen. Det er noko menneske ikkje kan vita, og kun Gud veit om det. Akkurat og slå fast at det ER slik at Utøya-tragedien og Aleksander Kielland-katastrofen ER Guds straffedom mot Norge er ikkje rett. Når det er sagt er temaet om Guds straffedommar over ugudlege folk absolutt høgaktuelt, noko som ikkje kan teiast om. Det einaste uheldige med foredraget er akkurat at desse døma vart trekt fram, og kunne godt ha vore ugjort. Ugudlege folk pleiar og latterleggjera folk som nemner slikt, og vil fråtaka ytringsfridomen frå dei, men det er så feil som det kan få verta. Ytringsfridomen skal det ikkje setjast grenser for, heller ikkje for føredragshaldaren. Dette synest eg minnar om reaksjonen jødane utviste overfor Stefanus, og dei steina jo som kjent han til døde. Men Stefanus oppgav sin ande, og Gud tok han opp til sin herlegdom. Dermed vart steininga av han nyttelaus, fordi dei ikkje fekk stoppa Guds rike sin framgang med det, snarare tvert imot.

Verre er det når KrF-leiaren hiv seg på lasset med dei verdslege, og kallar det uakseptabelt. Føredraget skjedde i regi av eit lokallag av KrF, og det går mot at lokallagsleiaren der vert innkalla på teppet for og forklara seg, fordi lokallagsleiaren ikkje tok avstand frå det som føredragshaldaren sa. For kva, tenkjer eg. For og opna for at kristne kan få høyra alvoret i det og handla mot Guds Ord og Vilje. Det er jo det det vitterleg er. Er KrF-leiaren klar over kva konsekvensar det kan få, der han rett og slett står opp og stengjer Gud ute frå og koma med alvorsord til oss som er kristne. Heldigvis kan han ikkje knebla Gud, for Gud har all makt i himmel og på jord. Så vil tida visa kva inkvisisjonar KrF set i verk i kjølvatnet av foredraget, der ein Guds mann formidla ei alvorleg sak frå Gud. La oss be om at dei politisk korrekte blant dei kristne får eit revolusjonerande møte med Gud, med paralell til Jesu møte med Saulus (Paulus) som var på veg til Damaskus for og forfølgja dei kristne. KrF-leiaren kunne ha nøyd seg med og sei at akkurat samanlikningen mellom tragediane og Guds straffedom ikkje burde ha vore nemnt, fordi det ikkje er belegg i Bibelen for det. Utover det burde KrF-leiaren halda seg for god for vidare ytringar om reaksjonar, og heller konstatera at temaet er viktig og visa til at Bibelen har mange døme på dette, og oppfordra til og venda seg om til Gud og gjera bot så Han kan sjå i nåde til det norske folk.

Ja, men Gud er jo kjærleik. Det er sant, men det betyr ikkje at Han tillet at me menneske gjer som me vil, der me syndar så mykje me lystar og klarar, og lever i synd. Gud refsar og lutrar sine ulydige barn som trur på Han, og har all grunn til og gjera det. Viss ikkje fell me frå Gud alle som ein, fordi me gjer som me vil gjennom våre kjøtlege lyster. Og dei ugudlege let Gud også merka alvoret i og ta avstand frå Gud, og dura på som dei vil i sine synder. Gud gjer dette for og ta vare på sine truande barn, samtog vekkja opp dei ugudlege til omvending frå sine syndige vegar til eit liv i trua på Jesus. Men som me såg av reaksjonen på nyheita om det som føredragshaldaren hadde sagt, at dei ugudlege berre hånar og latterleggjer, og endåtil vil knebla dei som seier slikt, og stempla dei som sinnsjuke. Dei ugudlege vil jo ikkje høyra slikt, må vita. Og den som les gjennom Det Gamle Testamentet finn mange døme på at Gud viser sin vreide mot dei som avviser og mottarbeidar Gud og dei som trur på Han. Saul hadde synda, og missta sitt kongedøme til David. Det gjekk hardt utover folkeslaga som budde i Kanaans land, den gongen Gud førte Josva med Israels-folket inn i landet som dei vart lova. Byane Sodoma og Gomorra vart lagt i grus, og folka med dei, men Lot slapp unna fordi han forlot byen då Gud drog han ut derifrå. Goliat og hans hær fall for David. Og det er mange fleire hendingar enn dette. Og det er endå hendingar som skal skje i endetida. Store hærar skal utslettast under både Gog-krigen og krigen på Harmageddon, berre for og nemna noko. Slik er det når Gud viser sin heilagdom overfor dei ugudlege.

Så vil eg ta med ein tekst som er skriven av ein kristen bror, som skildrar svært godt realitetene til Guds vreide, den same Gud som dei liberale teologane bevisst feilaktig omtalar som ein snill og raus julenisse utan refs av noko slag. Desse teologane vil bevisst ikkje forstå at Guds kjærleik er Jesus, Sonen som Gud sende til jorda for og leva eit heilagt syndefritt liv, for så og straffa Han på korset og la Han sona all verdas synder, og reisa Han opp frå dei døde og opp til seg i Himmelen, så kvar den som trur på Jesus kan verta frelst. Teksten er på bokmål, som han skriv: (Kun teke korrektur for bloggen).

"Det var noe slikt jeg også ville skrive om han som uttrykte seg på KrF-møtet i Sarpsborg, der KrF-leder Hareide, vil fremstå som veldig "normal" og politisk korrekt, så INGEN skal "mislike" KrF. Men jeg tror, at det er akkurat slik vi som Bibeltro kristne, IKKE skal gjøre. Han må gjerne gjøre jobben sin som KrF-leder, og si at i egenskap av partiet gjør en slik eller sånn. OK. Men som "kristen", kan ikke Hareide fortelle andre Bibeltro kristne, "hvilke koblinger" en har både rett og lov å TRO på om hva Gud gjør i denne verden, uten at han kan bruke sin parti-autoritet, og påberope seg å ha det eneste rette synet på Bibelen og Guds vilje. Har ikke Hareide lest i Det Gamle Testamente? Vet han ikke, at Israels mektige Gud både tukter og straffer og dømmer hele tiden, og at når dommen kommer i enden, så vil ikke verden tåle verken Guds vilje eller dom? Og vi ser jo hvordan Israel behandles i Norge, sammen med synet på Guds Ord i statskirken, som er helt forferdelig. Å jo - Gud straffer hele tiden, og griper inn i denne verden akkurat som Han vil. Det er nok verken sentralkommiteen i KrF eller Ap, som avgjør hva Gud kan, og IKKE kan gjøre. Hele GT vitner om Den levende og allmektige Gud, som viser at det er forferdelig å havne i Den Levende Guds hender, uten JESUS ved vår side (jfr. Hebreerne 10:31). Noen tror at "kristendommen" - bare er en slags kulturell hobby eller interesse som det er koselig å ha i kirken, hver jul og påske. Og de har hundrevis av moderne og intellektuelle teologer, som lærer bort et slikt Bibel-syn på universitetene og i høyskolene, til kommende statskirke-prester. Er det noe rart de ikke forstår det som står skrevet i Guds Ord, og tror at det er "sinnsykt" å tro på Bibelen som Guds Ord! Men akkurat som Jesus ble sett på som en "sinnsyk opprører" - som "krenket" både de jødiske fariseerne og det romerske politiske lederskapet, så blir vi som følger Ham - sett på samme måten (Jfr. Johannes 15:18-19). Gud vil aldri tåles i denne falne verden, som legger sine onde planer og tror de skal tjene penger og styre verden i all evighet. Når enden omsider kommer, og Gud skal holde dom, så vil de begynne å anklage Gud slik djevelen gjør, og si at de aldri visste bedre eller fikk en mulighet å snu om på sine onde veier. Men vi vet jo de lyver, nettopp fordi de kaller oss som tror på Guds Ord, som fanatikere eller mørkemenn og annet. Og slik vil det bli. For en merker jo, at også de som modig står fram med sannhet, også på det politiske og historiske plan og forteller sannheten om Israel og annet, - blir hatet i denne verden og utsatt for bakvaskelser og løgner fra de som ikke tåler sannheten. Selv i lille Norge, har vi mennesker som veldig godt kjenner gufset fra overvåkerne med makten. Men vi som tror på Gud, vet at disse overvåkerne ikke skal få holde på så lenge, men legger grunnen for sitt eget fall fordi deres gjerninger ikke tåler dagens lys. Alt skal bringes opp i lyset, sier Gud, og intet skal forbli gjemt i mørket, enten det nå er gjerninger som folk forsøker å skjule for Gud i hjertet sitt, eller det er skitne politiske gjerninger som de tror de skal slippe unna med. Så skynd dere å vende om, mens det fortsatt er nådetid, er budskapet til oss alle sammen. Den som forkaster Bibelens Gud, legger grunnlaget for sin egen undergang. Guds fred."

Dette er alvorlege ord, som ikkje minst dei kristne treng grunna på i sine hjarte. Det er endetid, så stå løpet ut så ingen tek frå deg sigerskruna di. Det står mykje på spel, så søk Gud så du tek vare på di sjel. Men Gud er trufast, og er med deg alle dagar inntil verdas ende, og deretter inn i evigheita. Når verda rasar rundtdeg, så tap ikkje målet av syne, for der ventar den himmelske saligheit. Og alt Gud gjer gjer Han for at Han vil berga menneske for Himmelen, og det gjeld også vreidehandlingane Han gjer, eller handlingar Han tillet at satan og dei ugudlege gjer på jorda.

"Eg meiner ikkje at eg alt har nått det eller alt er fullkomen, men eg jagar mot det for å gripa det, av di eg sjølv er gripen av Kristus Jesus. Brør, eg trur ikkje om meg sjølv at eg har gripe det. Men eitt gjer eg: Eg gløymer det som er attanfor og tøyer meg etter det som er framanfor, og jagar mot målet, mot den sigerskrans som Gud frå det høge har kalla oss til i Kristus Jesus. Lat oss sjå det på denne måten, alle vi som har nått kristen mognad. Og er det noko de ser annleis på, skal Gud gjera det klårt for dykk. Lat oss berre, så langt vi er komne, halda fram i same sporet! Ha meg til førebilete, brør, og sjå på dei som ferdast på same måten som vi. Eg har sagt dykk det ofte, og no seier eg det med tårer at mange lever som fiendar av Kristi kross. Dei endar i fortaping, dei har magen til gud, dei set si ære i si skam, og dei er berre opptekne av jordiske ting. Men vi har vår borgarrett i himmelen, og derifrå ventar vi Herren Jesus Kristus som frelsar. Han skal omskapa vår veike og forgjengelege lekam og gjera han lik den lekamen han sjølv har i herlegdomen. For han har makt til å leggja alle ting under seg."
Fil. 3.12-21.

Bloggen er oppdatert, og det er lagt inn ein link som høver til bloggnotatet.

http://pro-testant.blogspot.com/2012/02/medias-ansvar-for-ord.html . Linken verkar ikkje direkte, og må kopierast over i søkjefeltet/startfeltet.

Gud gjenopprettar sin menigheit gjennom bøn - ein profeti.

"Sjå framfor deg ein stor flate. Overalt ser du ruinar, mange ruinar. Nokon er heilt nedrast, og nokon er delvis nedrast. Og medan de ser utover rasar bygningar ned både her og der. Medan de er der ser de små grupper med lys. Først ein stad, men etterkvart ser de grupper av lys stadig fleire stader i ruinane, med røyk etter og ha rast saman. Og det kjem til deg at lysa er små eldssøyler, for lysa er teikn på Den Heilage Ande. Det er to forhold her. Ruinane er menneska i verda som lever utan Gud. Ruinane er også menneske i menigheitene som er er kristne, men som treng vekkjast, fornyast og kveikjast opp til og verta levande tenarar for Herren. Lysa viser dei menneska som er audmjuke tenarar for Herren som står og ber, og som byggjer opp att husa (menneska) i dei samanraste ruinane. Og sjå, Gud har plassert der eit fyrtårn, ein vegvisar som viser veg for både menigheita og for folket som lever utan Gud. Guds Ord, Bibelen er vegvisaren. Gå saman og be, og bygg så opp att ruinane og gjenopprett kvar enkelt menneske. De skal rydda veg for vekkjinga eg vil senda til dykk, først ei vekkjing i menigheita, og så ei vekkjing blant folket. Og de kan med frimot gå ut i ruinane og be og byggja opp att. Som det står i Jakobs brev 5.15. Då skal bøna, beden i tru, berga den sjuke, og Herren skal reisa han opp. Og har han gjort synder, skal han få dei tilgjevne."

Notert frå nokon som hadde eit syn på Tertnes bedehus i Åsane, su. 22. januar 2012. Kraften til og byggja opp att ruinane går gjennom bøn, der nokre levande kristne går saman for og be. Kraften er Den Heilage Ande som Gud gjev til dei som trur på Han.

Kjenner du Gud?

Notatet er frå eit møte på Tertnes bedehus i Åsane ved Bergen, 21. mars 2011. Talar var John Roger Nesje, forkynnar i Indremisjonsforbundet. Han baserte heile talen på ei lang rekkje skriftstader. Då kan me sjå kva han siterte, og tekstane høvde svært godt etter kvarandre.

Kjenner du Gud?

Og det er det evige livet at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus.
Joh. 17.3.

For det ein kan vita om Gud, ligg ope for dei; Gud har sjølv openberra det. For hans usynlege vesen, både hans evige kraft og hans guddom, har menneska kunna sjå og skjøna av gjerningane hans alt frå verda vart skapt. Difor har dei ikkje noko å orsaka seg med.
Rom. 1.19-20.

Då steig Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. For då eg gjekk ikring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: «For ein ukjend Gud». Det som de tilbed utan å kjenna det, det er det eg forkynner dykk. Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev alle liv og ande og alle ting.
Ap.gj. 17.22-25.

I opphavet var Ordet, og Ordet var hjå Gud, og Ordet var Gud. - Og Ordet vart menneske og tok bustad mellom oss, og vi såg hans herlegdom, ein herlegdom som den einborne Sonen har frå Far sin, full av nåde og sanning.
Joh. 1.1+14.

Vi veit at Guds Son er komen, og han har gjeve oss skjøn, så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i han, Den Sanne, vi som er i Son hans, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige livet.
1. Joh. 5.20.

Men de er mine vitne, seier Herren, og min tenar, som eg har valt ut, så de skal kjenna meg og tru på meg og skjøna at eg er Gud. Før meg var ingen gud til, og etter meg skal det ingen koma. Eg, ja eg er Herren, og utan meg finst det ingen frelsar. Det er eg som har kunngjort dette, eg har frelst og gjort det kjent; ingen framand gud har gjort det. De er mine vitne, seier Herren. Eg er Gud, og det er eg frå æve av. Ingen kan riva ut or mi hand. Det eg gjer, kan ingen gjera ugjort.
Jes. 43.10-13.

Dei heldt trutt fast ved læra åt apostlane og ved samfunnet, brødsbrytinga og bønene. Det kom otte over dei alle, og mange var dei under og teikn apostlane gjorde. Alle som var komne til tru, heldt saman og hadde alt i lag. Dei selde eigedomane sine og anna gods og delte ut til alle etter som kvar trong det. Dei heldt saman, og kvar dag samla dei seg trufast på tempelplassen; i heimane braut dei brødet, og dei åt i lag med ekte og inderleg glede. Dei lova Gud og var godt lika av alt folket. Og Herren la dagleg til kyrkjelyden dei som lét seg frelsa.
Ap.gj.2.42-47.

For så ofte som de et dette brødet og drikk av kalken, forkynner de Herrens død til dess han kjem.
1. Kor. 11.26.

Gjer dette i bøn, og legg alt fram for Gud! Bed alltid, i Anden! Vak og hald ut i bøn for alle dei heilage.
Ef. 6.18.

Dei la vegen om Amfipolis og Apollonia og kom til Tessalonika. Der hadde jødane ei synagoge, og Paulus gjekk dit, som han var van. Tre sabbatsdagar på rad tala han med dei ut frå skriftene. Han forklara og la ut for dei at Messias laut lida og stå opp frå dei døde, og sa: «Det er Jesus, han som eg forkynner, som er Messias.» - Jødane der hadde eit gjævare huglag enn dei i Tessalonika; dei tok imot Ordet med all godhug, og granska dagleg skriftene og såg etter om det hadde seg så.
Ap.gj. 17.1-3+11.

Så gjekk han opp att, braut brødet og åt, og tala endå lenge, heilt til det ljosna. Då tok han ut.
Ap.gj. 20.11.

Kva kjærleik er, har vi lært av at Jesus gav livet for oss. Så er det vår skyldnad å gje livet for brørne.
1. Joh. 3.16.

Då skal de saman med alle dei heilage maktast å fatta breidd og lengd, høgd og djupn, ja, kjenna heile Kristi kjærleik som er større enn nokon kan skjøna, og verta fylte med all Guds fullnad.
Ef. 3.18-19.

Men det er ikkje på den måten de har lært Kristus å kjenna!
Ef. 4.20.

Så sa Jesus til dei jødane som var komne til tru på han: «Vert de verande i mitt ord, er de rette læresveinane mine. Då skal de få kjenna sanninga, og sanninga skal gjera dykk frie.»
Joh. 8.31-32.

Og på dette veit vi at vi kjenner han: om vi held boda hans. Den som seier at han kjenner han, men ikkje held boda hans, er ein lygnar, og sanninga er ikkje i han. Men den som held ordet hans, i han har kjærleiken til Gud vorte fullenda. Av dette veit vi at vi er i han. Den som seier at han er i han, må leva som Jesus levde.
1. Joh. 2.3-6.

Syndar vi med vitende og vilje etter at vi har lært sanninga å kjenna, då finst det ikkje lenger noko offer for synder.
Hebr. 10.26.

Dei seier om seg sjølve at dei kjenner Gud, men med gjerningane sine fornektar dei han. Dei er avskyelege og ulydige og duger ikkje til å gjera noko godt.
Titus 1.16.

Heilt frå den dagen vi fekk høyra om dette, har vi ikkje halde opp med å be for dykk. Og det er vår bøn at de må verta fylte med kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og alt det skjøn som Anden gjev. Då kan de leva eit liv som er Herren verdig, og som i alt er til hugnad for han; og de skal bera frukt i all god gjerning og veksa i kjennskap til Gud. De skal styrkjast og få kraft, av den kraft som han i sin herlegdom eig, så de alltid er uthaldande og tolmodige. Og med glede skal de takka Faderen, som gjorde dykk dugande til å få del i den arven dei heilage får i ljoset. For han har fria oss ut frå mørkers makt og sett oss over i sin kjære Sons rike. Og i han har vi utløysinga, forlating for syndene.
Kol. 1.9-14.

Kan Jesus kjennast ved deg? Kjenner Jesus deg den dagen Han kjem att for og henta bruden sin, eller kjem de til og verta ståande utanfor porten og ropa og vil inn, - der Jesus svarar at Han ikkje kjenner dei? Dette må kvar enkelt søkja etter og vita medan dei endå lever.

Oppgjeret si time, men Herrens tenarar kan gleda seg.

Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren. Jes.54.17. (Frå ein bokmålsversjon).

Det står først noko alvorleg i det verset. Det står noko om at den dagen Gud held dom, så vil folk ta til motmæle. Kvifor gjer dei det? Det er fordi dei ikkje vil la seg diktera og snakkast til av Skapningens Herre som dei nekta og tru på. Andre gjekk i gjennom livet, og hata Gud av heile sitt hjarte. Dei tålte ikkje Guds nærvær på jorda som kunne ha innverknad på deira liv. Så har me alle dei som gjorde så godt dei kunne, kanskje til og med i Guds namn. På dommens dag står dei framfor Herren og viser til at dei dreiv ut vonde ånder i Herrens namn, forkynte Guds Ord og levde så rettskaffent dei kunne. Gud såg då dei levde at dei vende sitt hjarte langt bort frå Herren, og dei har anten aldri trudd på Jesus og vedkjent sine synder eller har bevisst eller ubevisst forlate trua på Jesus. Men på Dommens dag hjelper det ingenting og sei noko som helst til Gud om kor urettferdig Han er. Gud har sett til hjartene, og har sett etter at dei ikkje står i Livets Bok, og då gjendriv Gud alle tunger som reiser seg mot Han i dommen. Tenk det! Og då er ein redningslaust fortapt. Så alvorleg er dette ordet, og eg lot tankane få med meg denne teksten også. Det er ikkje for ingenting at Det er viktig og venda om til Herren i trua på Jesus, og få vedkjent sine synder, medan ein endå lever på jorda og har høvet til og verta frelst, og då er det viktig at nokon forkynner og at alle som trur er Jesu vitne.

Så skal ikkje Gud dømma alle til evig tid under Guds vreide. Gud har også Livets Bok, og i den står det kven som skal ha evig liv i samfunn med Herren. Og det er då dei gode orda kjem. Ver klar over at dei som Gud gjev evig liv spør Gud om når dei såg Jesus svolten og gav Han mat, når dei såg Jesus naken og gav Han klede, osv. Så seier Gud at det som dei har gjort mot Hans minste små, har dei gjort mot Han. Matt. 25.31-40. For dei som står oppskriven i Livets Bok, har Jesus vore så stor for dei i livet, at deira eigne liv har vore for ingenting og rekna. Dei føler at dei står framfor Herren utan gjerningar og visa til, men Herren har også der sett inn til hjartene medan dei levde, og der fann Han sin eigen son, Jesus. Dette er dei som vende om til Herren, og som trudde på Jesus som sona for alle deira synder. Dei har funne og fått nåde av Herren. Dei har dermed ingen gjerningar og visa til som kan gje dei evig liv, men dei har Jesus, og det var alt dei trong for og verta oppskrivne i Livets Bok. Og på Dommens dag vert dei bedne inn til det evige livet i samfunn med Herren, Han som dei elska i sine hjarte medan dei levde på jorda, og det utan gjerningar for frelsa som dei kunne visa til. For dei gjorde Jesus ALT. Så omtalar Gud dei likevel som Herrens tenarar. Kvifor det? Sjølv om dei ikkje er klar over det har Gud sett at dei var mot Guds minste små som dei var mot Jesus som banka på hjartedøra og ville inn. Dei tok seg av både dei minste små og av Jesus. Dermed fekk Jesus berga sjeler. Og ein er ikkje kun Herrens tenarar og vitner gjennom orda som dei talte, men endå meir gjennom liva som dei levde, fordi Den Heilage Ande fekk verka gjennom dei. Og me som står oppskrivne i Livets Bok er kun menneske, og me var så opptekne av og glad i Jesus at me ikkje såg gjerningane dei gjorde som Herrens tenarar. Dei veit ikkje eingong at dei tente Herren, fordi då var så små i seg sjølv, men dei hadde ein stor Jesus medan dei levde, og no er Jesus ALT for dei. Difor kan Gud omtala dei som Herrens tenarar på Dommens dag, og seier som det står i verset: "Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren." Deira rettferd er frå Meg, seier Gud. Den rettferda fekk dei fordi dei trudde på Jesus, og ei rettferd dei aldri kunne ha fått om dei baserte på sine gjerningar. Ingen menneske kan byggja på si eiga frelse, for den kan kun gjevast for ingenting av berre nåde gjennom trua på Jesus. Og Gud sa ikkje berre det. Han seier også at dette er arven til Herrens tenarar. Kva er arven for noko? Arven er intet mindre enn Guds rike, og eit evig liv der i samfunn med Herren. Og ein stor hærskare som har fått sine klede tvetta i Lammet sitt blod, prisar Herren for det Han har gjort. Halleluja!

Menneskesonen kjem når dei kristne har sovna og mange lampar har slokna.

1 Då kan himmelriket liknast med ti brudejenter som tok oljelampene sine og gjekk ut for å møta brudgomen. 2 Fem av dei var uforstandige, og fem var kloke. 3 Då dei uforstandige tok lampene sine, tok dei ikkje olje med seg. 4 Men dei kloke tok olje med seg i kanner saman med lampene sine. 5 Då det drygde før brudgomen kom, vart dei alle trøytte og sovna.
6 Men midt på natta høyrdest eit rop: 'Brudgomen kjem! Gå og møt han!' 7 Då vakna alle brudejentene og stelte lampene sine. 8 Og dei uforstandige sa til dei kloke: 'Gjev oss litt olje. Lampene våre sloknar.' 9 'Nei,' svara dei kloke, 'vi har ikkje nok både til oss og til dykk. Gå heller til dei som sel olje, og kjøp sjølve.'
10 Medan dei var borte for å kjøpa, kom brudgomen. Dei som var ferdige, gjekk saman med han inn til bryllaupet, og døra vart stengd. 11 Ei stund etter kom dei andre brudejentene og sa: 'Herre, herre, lat opp for oss!' 12 Men han svara: 'Sanneleg, eg seier dykk: Eg kjenner dykk ikkje.'
13 Så vak då, for de kjenner ikkje dagen eller timen.
Matt. 25.1-13.

Me lever i ei fråfallstid, der mange kristne fell ifrå trua på Jesus. Samstundes med det vaknar eindel kristne opp, og nokre menigheiter vaknar opp og får Den Heilage Ande som reinsar og utrustar. Det dryger før Menneskesonen kjem, og dermed sovnar alle. Korleis kan det gå til? At alle sovnar er eit resultat av at Menneskesonen sitt kome let venta på seg. Kristne har venta på Jesus i snart 2000 år no. Dessutan skal mange profetiar i Bibelen, Guds Ord, gå i oppfylling. No er me inne i ei tid der profetiane er i ferd med og verta oppfyllt. Guds eigedomsfolk, jødane, har fått delar av Israelslandet sitt att, som det vart føresagt, og om ei tid skal dei få att heile landet sitt. Misjonsoppdraget er i ferd med og verta fullført, der evangeliet skal ut til alle folkeslag i heile verda, og dette har kome lenger enn me trur. Over store delar av verda er fråfallet i full gang, og menneske vender seg bort frå Jesus i flokk og følgje, medan andre nektar og tru på Jesus fordi dei vil leva i sine synder. Menneskeheita vert raskt meir ugudleg i vår tid, og synden bryt seg inn i lovverk og styresett, også i det som til no er kalla for kristne land. Store delar av verda er mette av velstand, og sjølv dei kristne anar fred og ingen fare. Me som er kristne i rike delar av verda har gått i mot Guds Ord, og har skikka oss lik verda. Me kristne lever som alle andre, som både drapsmenn og horkarar, som løgnarar og likesæle. Me kristne synder med vellyst og forsvarar syndene, sjølv om me kallar oss kristne. Me kristne har også for lite himmellengt, og dei færraste av oss ventar på Jesus i vår tid, og gleder oss til Han kjem. Og det i ei tid der tida for Jesu kome er nærare enn nokon gong.

Det har vorte som i Noa og Lot sine dagar, for slik skal det vera når Menneskesonen kjem.
37 Som det var i Noahs dagar, så skal det vera når Menneskesonen kjem. 38 I tida før storflaumen åt og drakk dei, gifte seg og vart bortgifte, heilt til den dagen då Noah gjekk inn i arka, 39 og ingen skjøna noko før flaumen kom og tok dei alle. Slik skal det òg vera når Menneskesonen kjem. 40 Då skal to menn vera ute på marka; éin blir henta, éin blir att. 41 To kvinner skal mala saman på kverna; éi blir henta, éi blir att.
42 Så vak då! For de veit ikkje kva dag Herren dykkar kjem. 43 Men det skal de vita: Dersom herren i huset visste kva tid på natta tjuven kom, så ville han vaka og ikkje la han bryta seg inn i huset. 44 Difor skal de vera førebudde, de òg! For Menneskesonen kjem i ein time de ikkje ventar det.
Matt. 24.37-44.

I andre delar av verda opplever dei kristne stor trengsel og forfølgjing. Der er det mykje meir ånd og liv blant dei kristne, og det er mykje meir himmellengt og varme blant dei kristne. Må også dei forfølgde sovna først før Menneskesonen kan koma? Og kva med dei vakne kristne i vår rike del av verda der det enn så lenge er lett og leva som kristne, sidan me skikkar oss lik denne verda? Det er faktisk ikkje noko motsetningsforhold mellom det faktum at alle kristne sovnar, og det faktum at det finns kristne som vakar. Det eg fortel no kom til meg frå Herren ein kveld i januar, og eg forstod då at eg søv, eg også. Herren viste meg at no søv alle dei kristne, samstundes som at kristne vert forfølgt, at kristne kjem i syndenaud og vert reinsa i Jesu blod, at menigheiter får Den Heilage Ande så dei vert reinsa og utrusta, at Gud vekkjer den enkelte opp så dei vert frelst, osv. I dag søv alle dei kristne. Det er som i Noa og Lot sine dagar, og profetiane er i ferd med og verta oppfyllt. Dei kristne veit ikkje at me er komen så langt inn i endetida at Jesu kome står for døra kva tid som helst. Det har drygd før Menneskesonen kjem, men i dag har kristne sovna utan og vita det, og dei veit ikkje at tida er inne i nærare framtid enn me trur.

Eg seier dykk: Han skal raskt sørgja for at dei får sin rett. Men når Menneskesonen kjem, skal han då finna trua på jorda?» Kanskje ikkje så rart at dette spørsmålet er stilt når dei kristne har sovna.
Luk. 18.8.

8 Ein gong var de sjølve mørker, men no – i Herren – er de lys. Så lev som born av lyset! 9 For fruktene av lyset viser seg i alt som er godt, i rettferd og i sanning. 10 Prøv då kva som er til glede for Herren! 11 Ta ikkje del i dei gjerningane som høyrer mørkret til, for dei ber inga frukt; avslør dei heller. 12 Det som slike folk driv med i løynd, er det ei skam berre å nemna. 13 Men alt kjem for dagen når lyset får avsløra det, 14 og alt som kjem for dagen, er lys. Difor heiter det:
Vakna, du som søv,
stå opp frå dei døde,
og Kristus skal lysa for deg.
15 Pass difor nøye på korleis de lever, ikkje som ukloke, men som kloke menneske, 16 så de nyttar den dyrebare tida godt, for dagane er vonde. 17 Ver ikkje uforstandige, men forstå kva som er Herrens vilje.
Ef. 5.12-17.
Vers 14 er sagt til dei kristne. Me skal vaka, og me skal be, men tross det søv me. Når Menneskesonen kjem lyder dei same orda. Dei døde skal stå opp, og dei står opp først og går til Himmelen. Dei kristne som lever søv, og dei vert vekte og stig opp til Himmelen saman med dei som døydde i trua på Herren. Kristus lyser for dei, ikkje berre på livets veg, men den dagen på vegen inn i Himmelen. Slik vert det når menigheita skal bortrykkjast. Den dagen er framskunda, og er nærare enn nokon anar. Ingen veit dagen eller timen, men dei kristne har sovna, og det er då Jesus kjem.

Så skjer det som står nemnt i Matt. 25.6. Men midt på natta høyrdest eit rop: 'Brudgomen kjem! Gå og møt han!' Kor kjem så dette ropet frå? Som kjent søv jo jomfruene, som ofte vert omtala om dei kristne. Er alle kristne blant jomfruene som søv? Det er nokon kristne som ikkje er jomfruer, og om dei er få eller mange veit ingen. Jomfruene er ein del av menigheita, og ikkje heile menigheita. Når brudgommen kjem for og møta bruden (menigheita) går det føre Han ein herold som ropar ut at brudgommen kjem, så dei må gå og møta Han. Kven er så den herolden? Det er ein liten rest kristne som lever så nært Jesus at dei ikkje kunne sovna. Det er dei få kristne i endetida som lever i eit så tett avhengigheitsforhold til Jesus at dei ikkje sovna saman med jomfruene. Det er dei som forkynner til dei kristne at dei må gjera seg klare til at Jesus kjem att når som helst, i vår endetid då det vert forkynt fred og ingen fare. Det er mange som forkynner at det er lenge til Jesus kjem att endå, men det er ikkje tilfelle. Legg også merke til at mange kristne reagerer på dei som seier at Jesus kjem att i nær framtid, fordi dei i si makelege velstand og somme i si lunkenheit vil sova i fred. Herolden står på muren og følgjer med, og er den første som ser at brudgommen kjem brudgommen i møte. Då ropar herolden ut om at brudgommen kjem. Så vaknar jomfruene, men det er for seint for jomfruene som er tomme for olje på lampene. Medan dei gjekk til kjøpmannen etter olje kom brudgommen. Deretter kom dei 5 jomfruene som var utan olje då ropet lydde attende til ei stengd dør. Dei dundra på døra og ropte at dei gjeorde teikn og under i Jesus namn, og dei dreiv ut vonde ånder, og meir til. Då lydde det knusande svaret frå Jesus. 'Sanneleg, eg seier dykk: Eg kjenner dykk ikkje.' At ein har olje på lampa si, dvs. at ein har Den Heilage Ande, er ein føresetnad som ein må passa på så lenge ein lever, sjølv om ein er blant dei sovande. Så er det viktig at kristne vakar, så det er ein herold klar som kan ropa ut om at brudgommen kjem. Er det mange kristne som gjer det i dag, eigentleg? Det er nokon, men dei ser ikkje ut til og vera mange. Men bruden Jesus skal henta er stor. Først skal dei døde stå opp, og saman med dei dei som endå lever skal alle stiga opp til Himmelens herlegdom. Då vaknar også jomfruene med olje på lampene og stig opp til Himmelen, men jomfruene utan olje vert att på jorda.

Og det vert ein underleg dag. Medan noko dreg til himmelen, vert dei andre verande att på jorda. Midt i eit kristent møte er t.d. halve forsamlinga borte. I heimane er delar av familane borte, på arbeidsplassane forsvinn nokre av arbeidarane med uante konsekvensar. Båtar går på grunn, tog kolliderer, bussar styrtar utfor vegane, flya styrtar, og meir til, fordi førarane vart borte og henta opp til Himmelens herlegdom, medan katastrofane skjer på jorda som følgje av dette. Den som held stigen og held i tauet forsvinn, og folka som er att ramlar til jorda. Dei som vert att og forstår kva som har skjedd ropar ut si fortviling i tårer og skrik. Det er for seint. Jesus har kome att.

Korleis kan me vera klare for Jesu kome, når me søv? Ta tilflukt til Jesus, les frå Guds Ord og lev for Jesus i teneste for Han, la Den Heilage Ande få overbevisa deg om synd så Jesus får reinsa hjartet ditt og venda det til Herren. Ha di sak i orden med Gud. Den Heilage Ande syt då for påfyll av olje på lampane, slik at dei ikkje kan slokna. Stakkars dei som opplever at lampane deira sloknar, for Jesus kjenner dei ikkje. Dei har ikkje teke sin tilflukt til Jesus og har ikkje gjeve Den Heilage Ande rett i overbevisninga av synd. Når brudgomen kjem er det for seint og be om påfyll av olje til lampane. Dette må gjerast medan det endå er tid, noko det snart ikkje er lenger. Medan dei som har brennande lampar er bruden som møter brudgommen som kjem, vert dei med dei slokna lampane att på jorda utan von for evigheita. Dette er alvorleg. Gå ut og forkynn dette til menigheitene og folket, og forman kvarandre til omvending til Jesus.

Notert etter ei oppleving av at Herren kom til meg den kvelden i januar 2010, og fortalde at denne bodskapen må formidlast vidare. Mangel på frimodigheit er grunnen til at dette har late venta på seg, men i mellomtida har nokre skriftstader kome til meg som kunne knytast til dette. Gå ut og fortel at me kristne har sovna, og det utan at me veit det, same kor aktive me er som kristne. Me ventar jo ikkje lenger på Jesus, fordi me nyter våre jordiske liv i vår velstand mange stader. Det betyr at Jesus kome er nærare enn me trur, og kan verta framskunda. Profetiane og Guds Ord går i oppfylling slik det står i Skriftene.

Herolden vakar, for han er til einkvar tid klar til og sjå at Jesus kjem. Ver ikkje som jomfruene som søv, for i dag søv alle dei kristne, med unntak av den siste rest som lever aller nærast Jesus. Tru ikkje at det er lenge til Jesus kjem, for Han kjem snart. Ta din tilflukt til Jesus, og forlat aldri Jesu tilflukt meir. Ver heile tida hjå Jesus. Og de er blant dei som er herolden som skal ropa ut.

Matt. 25.13. Så vak då, for de kjenner ikkje dagen eller timen.

Og brikkene fell på plass.................................

Det er faktisk profetert om ei nært føreståande rystelse som verda skal oppleva fysisk. Dagen nærmar seg for at jorda skal rystast og skjelva. For tida står jorda geologisk i heilspenn, og i jordskjelvsonene knakar det hardare enn nokosinne i vår menneskelege tidsalder. Me høyrer om hyppigare vulkanutbrot, og ikkje minst hyppigare og stadig kraftigare jordskjelv, stadig oftare med altutslettande tsunamiar som følgje. Ikkje berre jorda ryster. Også vår atmosfære ryster meir, og då tenkjer eg på forverringa i vêrsituasjonen, utan at eg skal meina noko som helst om klimaendringane og grunnane til dei. Det veit åleine Gud, som har skapt alt saman. Me får meir kraftig regn (jfr. Fillipinane i haust), me får meir turke (og svoltkatastrofar i Afrika pga. uteblitt eller forseinka regntid), meir uvêrsleg vind (orkanar), m.m. Så har me også rysting mellom menneska. Her tenkjer eg på klimahysteriet, svineinfluensa-hysteriet, finanskrisa, m.m. Mist opp i alt som hender føregår det store fråfallet blant dei kristne, ei form for rysting det også. Så er også hedningane si tid straks omme, og tida er komen til Guds folk, jødane. I vår samtid ser me kor mykje alt dette tiltek, og snart vert me vitne til tidenes største jordiske rystelse.

I California ventar dei på tidenes største jordskjelv-katastrofe når som helst. Spenningane i San Andreas-forkastninga er sterkare enn nokosinne, og etter nokre år med tiltakande rystingar der borte er området no inne i den stille tida før stormen bryt laus. Eg kan nemna at samanhengen mellom det som buggjer seg opp i California og det som eg skriv vidare nedover her har stått klart for meg i fleire år no, men eg har merka meg ein bestemt skilnad dei siste par åra, nemleg at det no har vorte stille før stormen der borte. Rystelsar skjer, men i eit mindre omfang no. Når eit jordskjelv er nært føreståande talar naturen om at katastrofen skal skje. Korleis, tenkjer de gjerne. Då vert dyra ramma av ein tilstand av frykt. Dyra går i skjul, endrar åtferd, fuglesangen stilnar av, fiskane i havet dreg på flukt, m.m. Når me ser desse tinga veit me at no er tida for rystelsen av jorda komen. Og me som ser det dette har fått beskjed om og fortelja om dette. Nokon har fortalt dette før også.

Jødefolket, Guds eigedomsfolk sin rett til Israelslandet.

Innlegget er eit notat frå eit møte med Gro Wenske i Valestrand bedehus på Osterøy. Ho arbeider i Sjømannskyrkja i Haifa i Israel og bur der. Ho representerer "For Bibelen og Israel", og gjev ut bladet "Israels røst."

Om Israel, og jødane sin rett til Israelslandet.

Det er ikkje noko som heiter "palestinsk jord". Alt jødefolket har bygd opp av busetjingar sidan staten vart gjenoppretta, har dei bygd på sin eigen Gud-gjevne grunn. At FN ikkje har forstått at Israel må ha eit samanhengjande land, og ein heil hovudstad, får stå for FN si rekning. Jødefolket byggjer på eigen grunn i Samaria og Judea. Når Gud ser at tida for det er inne, skal resten av jødefolket venda attende til Israel, og då skal det også byggjast i området mellom Jordanelva og Eufrat (for tida okkupert av Irak, Syria og Jordan). Gud ordnar dette sjølv, og det har ingen betydning for Han kva folka verda over meinar om det. Gud gjer som Han vil med sitt skaparverk, som menneska er ein del av.

25 Så seier Herren Gud: Når eg samlar israelittane frå folka dei er spreidde imellom, vil eg midt imellom dei, for augo på folkeslaga, visa kor heilag eg er. Dei skal få bu i sitt land, det som eg gav Jakob, tenaren min. 26 Ja, der skal dei bu trygt, byggja hus og planta vingardar. Dei skal bu trygt, medan eg held dom over alle grannefolka som vanvørder dei. Då skal dei sanna at eg er Herren deira Gud. Esekiel 28. 25-26.

31 Eg skal la landegrensene dine nå frå Sevsjøen til Filistarhavet, frå øydemarka til Eufrat. For dei som bur i landet, vil eg gje i hendene dykkar, og du skal driva dei ut. 32 Du må ikkje gjera pakt med dei og gudane deira. 33 Dei må ikkje verta buande i landet ditt, så dei får lokka deg til å synda mot meg. For dyrkar du gudane deira, vert det til ei snare for deg.
2. Mos. 23.31-33.
(Sevsjøen er Raudehavet, Filistarhavet er Middelhavet, og elva Eufrat er i dagens Irak). Denne skriftstaden er ikkje noko som kun gjaldt i Moses og Josva si tid. Det gjeld den dag i dag, fordi Gud endrar seg ikkje. Med "Dei som bur i landet" handlar det i dag om dei som kallar seg for palestina-arabarar. Gud talar rett ut at "Dei må ikkje verta buande i landet ditt". Det betyr at jødefolket, som er Guds eigedomsfolk, rette borgarar av Israel, skal driva andre folkeslag ut av Israel. Dei har ikkje gjort det på alvor endå, men når tida er inne ordnar Gud opp så jødefolket kan bu trygt i landet sitt og rå grunnen over Israel åleine. Dei palestina-arabarane som er i Israel verken kan eller skal ha borgarrettar i Israel, men det media ikkje fortel noko om er at palestina-arabarane faktisk har det godt i Israel, så lenge det er jødefolket som har hand om landet sitt. Media lyg om at palestina-arabarane har det så og så fælt under jødefolket sitt styre, men sanninga er at dei faktisk fryktar for at jødefolket trekkjer seg ut av det som er kalt for dei palestinske sjølvstyreområda. Etter langvarig press har jødefolket inntil vidare innstilt vidare byggjing i Judea og Samaria. Dermed har ikkje palestina-arabarane noko jobb og gå til, og dei vert utan inntekt. Boikotten av israelske varer verkar på same måten. Det er takka vera at jødefolket har hatt styringa over Judea og Samaria, at palestina-arabarane har opplevd velstandsauke. Dette vert teke i frå dei også, når verdssamfunnet legg press på jødefolket. Men det kjem altså ein dag då Guds Ord om at andre folkeslag må drivast ut av Israels-landet må oppfyllast.

6 Men eg valde Jerusalem til bustad for namnet mitt, og eg valde David til å råda over Israel, folket mitt.
2. Krøn. 6.6.
Gud har valdt ut Jerusalem som sin bustad i landet sitt. Så krev muslimane at Jerusalem er deira, fordi dei betraktar staden som ein svært heilag stad for dei. Dette er faktisk nytt, for dette gjorde dei ikkje før staten Israel vart gjenoppretta i 1948. Gud held si vernande hand over Jerusalem, der Han har sin bustad, og inga makt i verda får nokon gong høve til og dela Jerusalem i noko framtid. Muslimane og palestina-arabarane krev jo heile Jerusalem, og heile Israel, og dei har jo bestemmelsar som seier at jødefolket skal kastast i havet. Takka vera at Gud held si vernande hand over jødefolket, sitt eigedomsfolk, får verken dei eller noko makt i verda til og fullbyrda og kasta jødefolket ut. Dessutan skal Herrens tempel i Jerusalem byggjast opp att. Då har ingen andre religiøse heilagdommar noko der og gjera. Gud fjernar desse tinga når tida er inne.

5 Gjev alle som hatar Sion, må dra seg tilbake med skam!
Salme 129.5.
Det kjem til og straffa seg og hata Israel og jødefolket.

4 For Herren har valt ut Jakob, gjort Israel til sin eigedom.
Salme 135.4.
Israel er Guds eigedom. Inga makt i verda har noko med og hindra dette.

12 Han gav deira land til odel og eige for Israel, sitt folk.
Salme 135.12.
Gud gav Israel til sitt folk, jødefolket. Gud gav med andre ord ikkje Israel til palestina-arabarane og muslimane.

21 Herren skal torna frå Sion, la røysta si ljoma frå Jerusalem, himmel og jord skal skjelva. Men Herren er eit vern for sitt folk, ei borg for Israels søner. 22 Då skal de sanna at eg er Herren dykkar Gud, som bur på Sion, mitt heilage fjell. Jerusalem skal vera ein heilag stad, der skal framande aldri meir koma inn.
Joel 3.21-22.
Det vert ikkje berre slik at alle framandfolk skal ut av Israel. Dei skal til og med aldri meir koma inn. Dette gjeld palestina-arabarane også.

32 Det skal aldri henda, det som leikar i hugen dykkar, når de seier: «Vi vil vera som andre folk, som ættene rundt ikring i landa, og dyrka stokk og stein.» 33 Så sant eg lever, seier Herren Gud: Eg vil rå over dykk med sterk hand og strak arm og såleis at min harme får fritt løp. 34 Eg vil føra dykk bort frå folka og samla dykk frå landa der de er spreidde. Det vil eg gjera med sterk hand og strak arm og såleis at min harme får fritt løp. 35 Så fører eg dykk til folkeøydemarka, og der vil eg halda dom over dykk, andlet til andlet. 36 Liksom eg heldt dom over fedrane dykkar i øydemarka ved Egypt, såleis vil eg halda dom over dykk, lyder ordet frå Herren Gud. 37 Eg lèt dykk gå framom under hyrdingstaven og fører dykk inn i ei bindande pakt. 38 Eg skil ut frå dykk dei som er ulydige og reiser seg mot meg. Eg fører dei bort frå det framande landet der dei held til; men til Israels-landet skal dei ikkje få koma. Då skal de sanna at eg er Herren. 39 Men de, israelittar, så seier Herren Gud: Kvar av dykk kan berre gå og dyrka avgudane sine! Men sidan skal de sanneleg høyra på meg og aldri meir vanæra mitt heilage namn med offergåvene og avgudane dykkar. 40 For på mitt heilage fjell, på Israels høge fjell, seier Herren Gud, skal heile Israels-ætta tena meg, alle som er i landet. Der skal eg visa dei godvilje. Eg vil spørja etter offergåvene dykkar og etter fyrstegrøda som de ber fram, alt det de vier til Herren. 41 For den gode offerangen skuld vil eg syna dykk godvilje når eg fører dykk bort frå folka og samlar dykk frå landa der de no er spreidde, og midt imellom dykk, for augo på dei andre folka, viser kor heilag eg er. 42 De skal sanna at eg er Herren, når eg fører dykk til Israels land, det landet som eg med lyft hand lova å gje fedrane dykkar. 43 Der skal de minnast åtferda dykkar, alt de gjorde dykk ureine med. Og de skal kjenna avsky for dykk sjølve fordi de gjorde så mykje vondt. 44 De skal sanna at eg er Herren, når eg for mitt namn skuld handlar så med dykk og ikkje som de hadde fortent, Israels ætt, etter dykkar vonde ferd og skamlause gjerningar, lyder ordet frå Herren Gud.
Esek. 20.32-44.
Jødefolket har vore i gjennom tida der dei vart spreidde over heile verda. Dette skjedde fordi jødefolket var ulydige imot Gud. For tida vender Herren jødefolket attende til Israel, landet sitt. Gud handlar så med sitt folk slik FOR SITT NAMN SKULD, og ikkje etter som dei har fortent. Når Gud gjer det, kan ingen hindra Gud i dette. Heretter skal jødefolket verta buande i Israel, fordi Gud har bestemt det. Det kan ingen makt i verda hindra Gud i.

15 Eg plantar dei atter i eiga jord; aldri meir skal dei rykkjast opp or sitt land, som eg har gjeve dei, seier Herren din Gud.
Amos 9.15.
Gud plantar sitt folk, jødefolket, atter i deira jord (Israelslandet). Gud står ved lovnadane sine, og difor kjem det aldri til og skje at palestina-arabarane og muslimane kan klara og kasta jødefolket på havet.

15 Hiskia bad til Herren og sa: «Herre, Israels Gud, du som tronar over kjerubane, einast du er Gud for alle rike på jorda, du som har skapt himmelen og jorda.
2. Kong. 19.15.
Dette vil ikkje rikene på jorda og folka i dei ta innover seg, fordi dei vil leva i sine synder. Det kjem til og straffa seg.

1 Eit domsord. Dette er Herrens ord om Israel, lyder ordet frå Herren, som spente ut himmelen og grunnla jorda og skapte ånd i mennesket: 2 Sjå, eg gjer Jerusalem til ei tumleskål for alle folka rundt ikring. Jamvel Juda må vera med og kringsetja Jerusalem. 3 Den dagen skal det henda at eg gjer Jerusalem til ein lyftestein for alle folkeslag. Kvar den som freistar å lyfta han, skal berre riva seg opp. Men alle folkeslag på jorda skal samla seg mot byen. 4 Den dagen, lyder ordet frå Herren, vil eg slå alle hestane med vilske og ryttarane med vitløyse. Eg vil la augo mine vaka over Juda-ætta og slå alle hestane åt folka med blindskap. 5 Då skal hovdingane i Juda seia med seg sjølve: «Dei som bur i Jerusalem, er sterke i sin Gud, Herren, Allhærs Gud.» 6 Den dagen vil eg la hovdingane i Juda verta som ei glopanne i ein vedhaug og som ein brennande fakkel mellom kornband. Dei skal øyda ut, til høgre og til venstre, alle folka rundt ikring. Men folket i Jerusalem skal framleis bu trygt i byen sin. 7 Herren vil fyrst berga telta åt Juda, så ikkje Davids hus og Jerusalems-buane får større ære enn Juda. 8 Den dagen skal Herren verna dei som bur i Jerusalem. Dei som snåvar, skal vera som David den dagen, og Davids hus skal vera som Gud, som Herrens engel framføre dei. 9 Den dagen skal det henda at eg prøver å gjera ende på alle dei folk som kjem imot Jerusalem. 10 Men over Davids hus og Jerusalems-buane renner eg ut ei nåde- og bøneånd. Då skal dei sjå på meg, på han som dei har gjennomstunge, og syrgja over han liksom ein syrgjer over einaste sonen, og klaga sårt over han liksom ein held klage over den fyrstefødde.
Sak. 12.1-9.
Også denne profetien går i oppfylling framfor auga våre i dag. I vers 2 står det at Gud gjer Jerulsalem til ei tumleskål for alle folka rundt ikring. Dette skjer heile tida no. Heile verda har vendt si merksemd mot Jerusalem og Israel, og alle nasjonar føreheld seg til Israel. Media er der og spreiar ut løgner i hopetal, og folket trur på løgnene. Det er det mange andre som gjer også. Berre som eit døme, så var det jo norske legar på Gazastripa i fjor som var der for og driva med medisinsk hjelp. Det har kome for dagen at legane hadde ein agenda for og vera der, for og spreia løgner om Israel og jødane. Dette lukkast dei med også, men heldigvis let ikkje alle seg lura. Gud held dom over og gjer opp med løgnarane når Hans tid er inne. Han gjer også opp med dei som trudde løgnene, og vende seg bort frå Gud og jødefolket i hat.

9 Lat hærropet lyda, de folk! Like fullt skal de skjelva av redsle. Lyd etter, alle land langt borte! Bu dykk til strid, de skal verta forfærde, ja, bu dykk, de skal verta forfærde! 10 Legg ein plan, han skal verta til inkjes! Tal eit ord, det skal ikkje slå til! For Gud er med oss.
Jes. 8.9-10.
Gud er med sitt folk. Då kan ingen lukkast med og hærta Israelslandet. Det har me sett tydeleg heilt sidan Israel vart gjenoppretta i 1948, og slik vil det vera i framtida også. Gud held sine lovnader for sitt eigedomsfolk, jødane, og for landet sitt, Israel. Det kan me stola på.

Jødane kan med stort frimot ta heile Judea og Samaria i bruk, men det viser seg at dei ikkje tør det fullt ut. Eg har høyrt at det er jødar som har flytta attende til Israel, som angrar på at dei gjorde det, og flytta i frå eit roleg og trygt tilvære i landet dei flytta i frå. Tenk det, at dei skal føla seg så utilpass i landet sitt, Israel, som det. Det er svært alvorleg og direkte tragisk. At situasjonen for eindel jødar i Israel er så uhaldbar at dei ynskjer seg bort frå landet som er deira fedrearv, som Gud har bestemt for dei, fortel meg mykje om det umenneskelege presset verdssamfunnet har trykt jødane ned med, saman med sine krigshissande arabiske naboar som lever ut sin religiøse fanatisme. Gud får mykje og straffa, og dommen vert hard for dei som rører ved Guds eigedomsfolk, jødane og Israelslandet.

Dette er ei samling med skriftstader frå Bibelen, som eg fekk innsyn i på eit møte nyleg. Ein stor takk til Gro Wenske i sjømannskyrkja i Haifa i Israel som fortalde om jødane sitt eigedomsforhold til Israel, og som vidte til ei lang rekkje skriftstader i Bibelen som underbyggjer dette. Dette lærte eg mykje av. Av alle dokument er Bibelen, Guds Ord, det viktigaste dokumentet på at Israel høyrer til jødefolket, og at andre folkeslag ikkje har noko krav i Israelslandet, men at dei rett og slett skal fjernast der ifrå. Gud vakar over sitt ord, og gav sine profetar og skriva ned det som skulle skje i vår tid i Israel. Gud står ved lovnadane sine og oppfyller sitt eige ord, og det er heile Bibelen.

Innlegget er eit notat frå eit møte med Gro Wenske i Valestrand bedehus på Osterøy. Ho arbeider i Sjømannskyrkja i Haifa i Israel og bur der. Ho representerer "For Bibelen og Israel", og gjev ut bladet "Israels røst."

Om Israel, og jødane sin rett til Israelslandet.

Det er ikkje noko som heiter "palestinsk jord". Alt jødefolket har bygd opp av busetjingar sidan staten vart gjenoppretta, har dei bygd på sin eigen Gud-gjevne grunn. At FN ikkje har forstått at Israel må ha eit samanhengjande land, og ein heil hovudstad, får stå for FN si rekning. Jødefolket byggjer på eigen grunn i Samaria og Judea. Når Gud ser at tida for det er inne, skal resten av jødefolket venda attende til Israel, og då skal det også byggjast i området mellom Jordanelva og Eufrat (for tida okkupert av Irak, Syria og Jordan). Gud ordnar dette sjølv, og det har ingen betydning for Han kva folka verda over meinar om det. Gud gjer som Han vil med sitt skaparverk, som menneska er ein del av.

25 Så seier Herren Gud: Når eg samlar israelittane frå folka dei er spreidde imellom, vil eg midt imellom dei, for augo på folkeslaga, visa kor heilag eg er. Dei skal få bu i sitt land, det som eg gav Jakob, tenaren min. 26 Ja, der skal dei bu trygt, byggja hus og planta vingardar. Dei skal bu trygt, medan eg held dom over alle grannefolka som vanvørder dei. Då skal dei sanna at eg er Herren deira Gud.

Esekiel 28. 25-26.

31 Eg skal la landegrensene dine nå frå Sevsjøen til Filistarhavet, frå øydemarka til Eufrat. For dei som bur i landet, vil eg gje i hendene dykkar, og du skal driva dei ut. 32 Du må ikkje gjera pakt med dei og gudane deira. 33 Dei må ikkje verta buande i landet ditt, så dei får lokka deg til å synda mot meg. For dyrkar du gudane deira, vert det til ei snare for deg.

2. Mos. 23.31-33.

(Sevsjøen er Raudehavet, Filistarhavet er Middelhavet, og elva Eufrat er i dagens Irak). Denne skriftstaden er ikkje noko som kun gjaldt i Moses og Josva si tid. Det gjeld den dag i dag, fordi Gud endrar seg ikkje. Med "Dei som bur i landet" handlar det i dag om dei som kallar seg for palestina-arabarar. Gud talar rett ut at "Dei må ikkje verta buande i landet ditt". Det betyr at jødefolket, som er Guds eigedomsfolk, rette borgarar av Israel, skal driva andre folkeslag ut av Israel. Dei har ikkje gjort det på alvor endå, men når tida er inne ordnar Gud opp så jødefolket kan bu trygt i landet sitt og rå grunnen over Israel åleine. Dei palestina-arabarane som er i Israel verken kan eller skal ha borgarrettar i Israel, men det media ikkje fortel noko om er at palestina-arabarane faktisk har det godt i Israel, så lenge det er jødefolket som har hand om landet sitt. Media lyg om at palestina-arabarane har det så og så fælt under jødefolket sitt styre, men sanninga er at dei faktisk fryktar for at jødefolket trekkjer seg ut av det som er kalt for dei palestinske sjølvstyreområda. Etter langvarig press har jødefolket inntil vidare innstilt vidare byggjing i Judea og Samaria. Dermed har ikkje palestina-arabarane noko jobb og gå til, og dei vert utan inntekt. Boikotten av israelske varer verkar på same måten. Det er takka vera at jødefolket har hatt styringa over Judea og Samaria, at palestina-arabarane har opplevd velstandsauke. Dette vert teke i frå dei også, når verdssamfunnet legg press på jødefolket. Men det kjem altså ein dag då Guds Ord om at andre folkeslag må drivast ut av Israels-landet må oppfyllast.

6 Men eg valde Jerusalem til bustad for namnet mitt, og eg valde David til å råda over Israel, folket mitt.

2. Krøn. 6.6.

Gud har valdt ut Jerusalem som sin bustad i landet sitt. Så krev muslimane at Jerusalem er deira, fordi dei betraktar staden som ein svært heilag stad for dei. Dette er faktisk nytt, for dette gjorde dei ikkje før staten Israel vart gjenoppretta i 1948. Gud held si vernande hand over Jerusalem, der Han har sin bustad, og inga makt i verda får nokon gong høve til og dela Jerusalem i noko framtid. Muslimane og palestina-arabarane krev jo heile Jerusalem, og heile Israel, og dei har jo bestemmelsar som seier at jødefolket skal kastast i havet. Takka vera at Gud held si vernande hand over jødefolket, sitt eigedomsfolk, får verken dei eller noko makt i verda til og fullbyrda og kasta jødefolket ut. Dessutan skal Herrens tempel i Jerusalem byggjast opp att. Då har ingen andre

Jødefolket, Guds eigedomsfolk sin rett på Israelslandet.

Innlegget er eit notat frå eit møte med Gro Wenske i Valestrand bedehus på Osterøy. Ho arbeider i Sjømannskyrkja i Haifa i Israel og bur der. Ho representerer "For Bibelen og Israel", og gjev ut bladet "Israels røst".

Falske og rette profetar i endetida.

Kom i dag over ein artikkel som tek opp dette temaet med stort alvor. Nokon har omsett ein tekst av Profet Sr Daniel Powell til norsk, og det er litt tungt og lesa, men finn roen og les i gjennom artikkelen med hjartet vendt mot Herren, vår Gud, og Han vil opplysa deg. Innlegget er henta frå denne nettsida til eit ektepar som står i ei viktig teneste for Herren: http://www.mirakeljensen.com/htm/viewpage.php?page_id=1 .

----------------------------------------------------------------------------------------------

Falske profeter.

Gud's samtale med Profeten Jeremia om at de måtte vende om til Gud. Jeremia 23:16-24. Her sier Gud ved utlöpet av hans hellige profeten Jeremia, dette er min advarsel til mitt folk, sier Herren den allmektige Gud, Ikke lytt til disse falske profeter når de profeterer til deg, men fyller deg med falske forhåpninger, de gjør opp/ned på alt de sier, de taler ikke for Gud! Disse falske profeter forteller Guds mennesker lögner, de er opprørske og forakter Gud og forakter hans Sønn Jesus Kristus, de gjör opprør mot den Hellige Ånd og opprør mot Guds Ord. Ikke bekymre deg, for alt er bra, men de trenger å bekymre seg de må omvende seg, fordi alt er ikke bra med deres sjel. De er i trøbbel med Gud og de trenger å omvende seg, og disse falske profetene sier til de som lever slik de vil leve og kalle seg troende at Herren sa til dem at de skal ha fred. Gud har ikke sendt disse profeter, fordi Guds ord sier at det blir ingen fred for de ugudelige. Men disse profetene hevder å tale om Gud, Gud har ikke gitt dem noen melding, men de sier at deres ord er av Gud, om de var Guds profeter de skulle forkynne Jesus Kristus og omvendelse, slik at Guds folk kan angre og vende tilbake til Gud og bort fra deres synder og deres onde veier som ordren Gud ga profeten Jeremia. "Fortell mitt folk at de må omvende seg og komme tilbake til meg."
Profeten Jeremia sier; vet ikke disse falske profeter at Gud er på mange steder samtidig og kan se og höre alt det de gjör og sier til sitt folk. Disse falske profeter kan ikke skjule noe for Gud, han er overalt i alle himler og på hele jorden ser og hører han. Han er Gud ved alt av Ham selv. Er det noen profeter noen steder som bor nær nok til Gud for å høre hva han sier? Er det noen profeter som bryr seg nok til å lytte til Guds røst? Hvis Guds profeter skal stå i Guds råd og fortelle Guds folk sannheten; å omvende seg fra sine synder og å vandre i sannheten dette ville føre til at folk skal komme til Gud og få vite at Gud elsker dem. De vil omvende seg fra sine synder og de vil komme tilbake fra sine onde veier, fra deres onde gjerninger, deres døde gjerninger og komme tilbake til sin første kjærlighet, Jesus Kristus. Hvordan kan profetene fortelle folket at de må omvende seg og de har ennå ikke fornedret seg selv og angret til den Hellige levende Gud. Hvor er alle de hellige profeter? I Bibelen kaller Gud alltid sine profeter som "hellige profeter», men de lögnaktige profetene Gud kalte falske; må også omvende seg fra sine synder fra og lyve, begjær, hor, utroskap, fra hat, sjalusi og plyndring fra Gud. Synd er synd, falske profeter og Herrens kirke må omvende seg, slik at vi kan flytte inn i arbeidet med Den Hellige Ånd som beveger oss inn velsignelse og helbredelse som Gud Faderen har for sine mennesker. Guds ord sier at sanne profeter og falske profeter er like forskjellige som agner og hvete. Verdiløse agn blåser bort med vinden, mens hvete gjenstår for og gi føde til mange. Vil du være den som Gud blåser bort? Eller den som gjenstår å ernære mange? Lukas 3:17 Han skal skille agnene fra kornet, og brenne opp agner med evig ild og lagre bort kornet. Vil du bli brent? Eller lagret bort? Himmel eller helvete? Det Herrens Ånd sier til å dele Guds ord;, ”dette er et stort ansvar på hvilken måte vi presenterer Guds ord og lever etter Guds ord for det vil oppmuntre folk til enten å akseptere Guds Ord og omvende seg til åndelig liv som fører til livet eller å avvise Guds ord på en åndelig död som förer til döden. Om du har noen synd i ditt liv, dören til omvendelse er alltid åpen for deg og meg, og dören til forfriskende, gjenoppbygging, nåde og fornyelse vil skje i närvär av Gud. Kirken Gud kaller oss til omvendelse til livet. Apostelens Gjerninger 11:18, da de hörte dette, ble det stille, og de priste Gud og sa at Gud har også gitt omvendelse til hedningene. Jeg ber om at dette ordet bringer Guds hus til omvendelse til livet og til og gi Gud all sin herlighet. Jeg gir Gud all hans herlighet og äre, og innvier hans hellige navn, han er Jehova. Må Gud velsigne deg og bevare deg i hans kjärlighet.

Skrevet av
Profet Sr Daniel Powell.

----------------------------------------------------------------------------------------------

Me lever i endetida, og er i ei tid der mange falske profetar leiar folk vill og bort frå Gud. Sjølv mange kristne skal fara vill og koma bort frå Herren i endetida me er i, og det føregår no. Profetar som ikkje talar ut mot synd og bed folk venda om til Herren, vår Gud, er falske profetar som de ikkje skal høyra på. Ved dykk bort frå dei falske profetane, for dei treng sjølv venda om til Gud. Gud talar ikkje gjennom dei falske profetane, same kor overbevisande dei falske profetane høyrest ut og vera. Be Gud opplysa deg om det de høyrer, og la Han visa deg så de kan skilja mellom dei falske profetane og dei rette profetane som Gud har kalt. Stå faste i striden saman med Jesus, i møte med dei falske profetane, og de skal vita at Gud vakar over Ordet sitt og dei som trur på Jesus. Falske profetar talar ikkje til omvending til Herren, men det gjer dei rette profetane.

Gud kallar sjølv ut sine profetar, og kun dei som er kalt av Gud til profettenesta er rette profetar, og ingen andre. Eit godt døme på at Gud kallar profetar finn me i Jeremia 1.5. «Før eg forma deg i mors liv, kjende eg deg, og før du vart fødd, helga eg deg; til profet for folka sette eg deg.» Gud slutta ikkje og kalla ut profetar etter at Jesus levde på jorda for rundt 2000 år sidan. Gud har kalt ut profetar i alle tider, og gjer det i dag også, no som me er inne i endetida. Gud ser til hjartene til den enkelte, og brukar dei som er audmjuke i hjartet, og som set sin Herre høgt i sine liv og vender sine hjarte til Han. Det er mange falske profetar i verda, og fleire vert det i endetida me er i. Herren treng bruka nokon av dei som trur på Jesus, til og vera rette profetar som talar Herren sine bodskaper til dei Han vil. Dei villige tek Gud seg av og utrustar dei med alt dei treng i tenesten og i sine liv. Vil de gå om Herren kallar deg til denne tenesta?

Finnes det en nøkkel til vekkelse, og i såfall, har vi mistet den?

Fredag 27. november 2009 stod det eit innlegg på trykk i den kristne avisa Norge I Dag. Innlegget er skriven av Bjørn Emilsson. Sjelden les eg så viktige bodskaper i vår tid som denne. Dette er noko alle kristne treng lesa, og som alle må ta til hjartet. Den enkelte kristne må be Herren, vår allmektige Gud, om og koma inn i våre liv, og reinsa oss og skapa naud for dei ufrelste. Me lever i dei siste tider før Jesus kjem for og henta sin brud, så dette er viktigare enn nokosinne. Sjølv gav innlegget hans eit uutsletteleg inntrykk hjå meg. Be Herren, vår Gud opplysa deg, og Herren legg ei naud i ditt hjarte for dei ufrelste. Be Gud om at det som står i innlegget til Bjørn Emilsson må gripa tak i deg og ditt hjarte. Be Herren om vegleiing her. Fall på kne og rop til Herren, og de vert reinsa i blodet frå Lammet. Pris Herren. Då skal lovsangen bryta ut, og om Herren vil søkjer ufrelste til Gud, og det kan verta vekkjing også. Då er det viktig og ha vorte reinsa av Gud, både den enkelte og heile forsamlingar/menigheiter, så vekkjingar med folk som vender om til Jesus finn ein grunn og stå på.

Då kjem innlegget nedover her, og det er skriven på bokmål, så eg skriv av på bokmål også.

---------------------------------------------------------------------------------------------

Av Bjørn Emilsson, Jesus-truande svenske som bur i Norge, som har fått lys over noko svært viktig.

Jeg drar til posten på Klepp, endelig har den kommet, pakken! Fullstappet med blader, små bøker, lydopptak. Alt stammer fra gamle dagers vekkelse i Sverige. Jeg åpner med stor spenning, øverst ligger en falma, slitt liten bok: "Guds Eld øver Jønkøping".

Jeg åpner en bok. Det står om en ung kvinne, sykepleierstudent, som er på jobb ved Jønkøpings sykehus nyttårsaften 1950. Det er mer travelt enn vanlig og plutselig faller hun og brekker høyre håndledd. Et komplisert brudd blir det bekreftet på røntgenbildene. Hun blir gipset og reiser hjem med store smerter. På første Nyttårsdag kjenner hun et sterkt kall om å reise på vekkelsesmøte, noe som pågår over hele byen. Hun har ikke lyst, men reiser selv om hun har smerter i arm og håndledd. Midt i møtet snur predikanten seg mot henne. "Tror du Jesus kan helbrede deg?" "Ja", svarer hun. Han legger hånden på skulderen hennes, en kort bønn og smerten forsvinner. Hun kan bevege på fingrene, alt er normalt. Dagen etter blir gipsen fjernet etter kontroll. Hun er momentant helbredet. Jeg er midt inne i vekkelsen, som skulle snu opp ned for tusentals mennesker i Småland. Guds ild hadde falt over Jønkøping.

Hemmeligheten.
Jeg (Bjørn Emilsson) bruker de etterfølgende dagene på å studere det omfattende materialet som jeg endelig hadde klart å få tak i. Hva skjedde egentlig der borte i Jønkøping i 50-årene? Hva hadde de som ikke vi har? Skulle jeg finne oppskriften og vekkelsesnøkkelen i dette materialet?
Vekkelsen raste over by og bygd i uker og måneder. Kirker, bedehus, idrettshaller, telt og andre egnede lokaler ble tatt i bruk og fyltes til randen. Store skarer ble frelst, under og tegn var en dagligdags foreteelse. Fortsatt i dag kalles Jønkøping for Sveriges Jerusalem, selv om vekkelsestidene for lenge siden er over. Men hva var det som utløste dette? Jeg oppdager etter hvert att noe spesielt skjedde i forkant av denne enorme vekkelsesbølgen. Kanskje var det her hemmeligheten lå.

Forberedelsen.
En pinseevangelist kom til skredderen med en fire måneders gammel dress, Det var gått hull på begge knærne. Skredderen lurte på hva han drev med. - "Jo, du forstår, jeg er pinseevangelist, og dette er arbeidsklærne mine". Skredderen nikket og lovet å lappe buksene så godt han kunne, men la til; "Egentlig burde jeg satt skinnlapper på knærne dine".
Ut på sommeren 1950 fikk flere og flere troende i Jønkøping med omegn et tiltagende behov for å be og etter hvert gå inn i faste. Det ble besluttet å holde en møteserie i Pinsekirken som skulle begynne i oktober. Et flertall predikanter ble kalt til og delta. Hele september ble satt av for bønnevaker og faste. En fikk en følelse av et tordenvær som nærmet seg. Noe stort var på gang. Gud holdt på og forberede sin menighet.

Ransakelsens time.
I forkant av møteserien skulle det avholdes et forsamlingsmøte, tenkt som et informasjons- og organisasjons-møte, men det ble noe ganske annerledes. Mange hadde møtt frem og Guds Ånd ruvde over menigheten.
En mann reiser seg, mens tårene triller. - "Jeg trenger et nytt møte med Gud. Jeg har ting jeg må bekjenne innfor både Gud og menigheten. Jeg må få be andre mennesker om tilgivelse, jeg har syndet i mitt liv".
Det sies at det som nå skjer ikke går og beskrive, men ut fra vitneutsagn vil jeg forsøke og gi en kort beskrivelse. Dette forsamlingsmøtet forvandles tilet ransakelsens møte innfor den Evige Gud. Den Hellige Ånd hadde overtatt møteagendaen, som var ganske annerledes enn den som forsamlingsledelsen hadde satt opp. Møtet kom til og vare gjennom hele natten. Mennesker i hopetall faltpåkne foroggjøre oppmed Gud, forsamlingen og med hverandre. Hele kirken forvandles til en slagmark av gråtende og bekjennende mennesker. En ransakelsens og hellighetens Ånd var virksom. Guds lys falt over sjelene. Hjertets innerste rom ble blottlagt. Jesaja 6.5: "Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper", ble en virkelighetens bønn. Men kullet fra alteret var i virksomhet, renselsesprosessen kulminerte. Vekkelsen hadde begynt der den må begynne i den enkelte troendes hjerte. Kristi kropp var satt i funksjon og alarmberedskap, for det som nå skulle komme.

Bølgen kommer.
Telefonen ringer på et menighetskontor. Det er en bedriftsleder som lurer på om de kan sende en pastor til fabrikken. De ansatte føler seg dårlige. To evangelister reiser, og oppdager at arbeideren har kommet i syndenød. De bøyer kne på betonggulvet blant verktøy og dreiemaskiner. Ikke rart at noen slet hull på buksene i de dager.
Mennesker kommer i syndenød på gater og torg, på arbeidsplasser, på skoler og i hjemmene. Den Hellige Ånd driver dem til møtelokalene og botsbenken. Menighetsmedlemmene har ikke tid til å gå ut og hente dem. De har sine fulle hyre med å ta de i mot, be med dem, undervise og støtte opp på ulike måter. Jeg lurer på hva som ville ha skjedd i dag om eit hundretals mennesker fra gata plutselig kom stormende inn på et søndagsmøte i en eller annen menighet.
Dåpsamlinger avslører hverandre, flere møter blir holdt samtidig for å prøve og ta unna den store pågangen. Mer enn hver fjerde innbygger i Jønkøping besøker et vekkelsesmøte. Møtene startes ofte med forbønn med en gang, for at folk skal slippe og vente, eller pines som det også ble sagt.
Gud stadfester sitt ord med under og tegn på en måte som i dag er vanskelig og fatte. Det var like normalt som i den Apostoliske tiden, eller da Jesus selv vandret her. Vekkelsen spredde seg videre utover Småland og til andre deler av Sverige. Den pågikk i mer eller mindre intens grad over flere år på 50-tallet. Jeg (Bjørn Emilsson) er selv født i 1952 på det Smålandske høylandet og kan så vidt minnes etterdønningene fra vekkelsesbølgen.

Virker nøkkelen i dag?
Jeg (Bjørn Emilsson) er sikker på å ha funnet nøkkelen. Den er den samme i vår moderne tid som den gangen. Bønn og atter bønn, et helhjertet fokus på å vinne mennesker for Gud. Ransakelse og ærlighet innfor både Gud og mennesker. Hver enkelt troende må delta. Det nytter ikke å flytte ansvaret over på en eller annen kjent pastor fra inn- eller ut-land, for så å sitte og vente på underholdning. Gud er ransakelsen og ærlighetens Gud. Han lar seg ikke smigre av religiøst foreningsarbeide og lunken deltagelse i sovende menigheter. Å be om vekkelse vil ha sin pris. Det vil kreve noe av oss alle, men prisen for å la være vil bli mye høyere. At Gud ønsker vekkelse er det ingen tvil om. Spørsmålet er: Vil vi ha den?

Så langt Bjørn Emilsson.

------------------------------------------------------------------------------------------------

Gud treng vakne kristne og menigheiter før vekkjing kan skje. Han er ikkje avhengig av det, men det er derimot me som lever som kristne. Me må sleppa Jesus inn i heile våre liv, så nauda vert vekt. Kun dei som slepp Jesus inn i sine liv og ropar til Herren, kan Gud utrusta for vekkjingar.

Det er ein viktig skriftstad som eg stadig må attende til.
Salme 139. 23-24.
"Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv og kjenn mine tankar, og sjå om eg er på fortapings veg, og lei meg på den ævelege vegen!"

Mange ber om vekkjing, og det skal me gjera. Me skal aldri halda opp med og be om det. Når Herren vil bryt vekkjinga ut, og de skal vita at er det noko Herren vil så er det at menneske skal verta frelst. Då må Gud få sleppa til i våre liv og våre menigheiter så Han får utrusta oss til og ta imot vekkjinga om den skulle koma. Det er kort tid til Jesus kjem att for og henta sin brud, så me kan ikkje venta med og sleppa Jesus inn i våre liv, for og reinsa og utrusta den enkelte og menigheitene. Menigheita si tid på jorda er i ferd med og renna ut.

Ef. 2.8-9. "For av nåde er de frelste, ved tru, og det er ikkje av dykk sjølve, det er Guds gåva, ikkje av gjerningar, så ingen skal rosa seg".

1. Joh. 1.6-9.
"Dersom me seier at me har samfunn med han, og me ferdast i mørket, så lyg me og gjer ikkje sanninga; men dersom me ferdast i lyset, så har me samfunn med kvarandre, og Jesu, Hans Sons blod reinsar oss frå all synd. Dersom me seier at me ikkje har synd, så dårar me oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss; dersom me sannar syndene våre, så er Han trufast og rettferdig, så Han forlet oss syndene og reinsar oss frå all urettferd".

2. Kor. 12.9.
"Og Han sa til meg: Min nåde er nok for deg; for mi kraft vert fullenda i vanmakt. Difor vil eg helst rosa meg av mi vanmakt, så Kristi kraft kan bu i meg". (Vanmakt - skrøpelegheit).

Vekkjingar har sin grunn i at Gud viser sin nåde til oss menneske. Det må me aldri gløyma. Me skal takka og prisa Herren for alt Han har gjort for oss. Når Herren kjem til oss og verkar til frelse for folket, skal jubelen og lovsangen bryta ut....

(Notert og skriven av i åndskamp oppløyst i gråt og tårer, med bøn og rop til Herren, og er medteken).